Det kom frem da Oslo legeforening samlet førti leger til refleksjon rundt temaet tokulturelle leger i et flerkulturelt Helse-Norge – ressurser og utfordringer.
Å bli godt mottatt av kolleger og god veiledning er viktig mener (f.v.) Bilal A. Ata, Anne Katrine Nore, Faiza Basharat og Rana M. Tariq. Foto Lisbet T. Kongsvik
– Hvor norsk må man egentlig være for å være lege i Norge? spurte arrangørene. Tanken bak temamøtet var å kartlegge behovet de tokulturelle legene har i forhold til pasienter, kolleger og arbeidsgivere, samt deres karrieremuligheter.
Oppmuntret av kolleger
Legeekteparet
– I 1987 var retningslinjene uklare for innvandrere som kom fra den tredje verden. Det var vanskelig å finne ut hvor man kunne få råd og informasjon, sa Basharat.
– Språket og forståelsen av norsk kultur er nøkkelen til å fungere i samfunnet. Da vi kom til landet for 17 år siden, fantes det ingen ordbok med oversettelse fra urdu til norsk. Vi oversatte først fra urdu til engelsk og så fra engelsk til norsk. Det var meget tidkrevende, fortalte hun. – Jeg følte mye frustrasjon på grunn av språkproblemer, men ble hele tiden oppmuntret av mine norske kolleger. De viste forståelse og gav bred støtte. Jeg lærte mye gjennom omgang med norske venner og kolleger, men savnet kurs i norsk kultur og historie spesielt rettet mot leger. Kanskje Legeforeningen kan gjøre noe med det? spurte hun.
Referanser helt nødvendig
– Mange var skeptiske til oss, og det var vanskelig å få den første jobben, sa Basharat. Hun har aldri opplevd det medisinsk-faglige som noe problem, og kom raskt inn i hvordan arbeidsplassen var organisert. Det var kun språket som la hindringer.
– Uten referanser og uten å være kjent i et system, er det er vanskelig for oss å få jobb, sa Bilal A. Ata. – Jeg fikk gode referanser i min første jobb, og det hjalp meg da jeg søkte min neste. Jeg har heller aldri følt at det har vært problemer knyttet til min faglige kompetanse. Vi må være kompetente og vi må kunne språket godt, men kolleger og arbeidsgivere må ha forståelse for at det kan ta tid å lære språket, sa han.
Tariq M. Rana kom til Norge fra Pakistan i 1986. Han er nå seksjonsoverlege ved Ullevål universitetssykehus.
– Jeg har ikke fått en eneste stilling gjennom ordinær søknad. Personlig kontakt har vært helt nødvendig, sa Rana. – Dessverre er det slik at søknader ikke blir åpnet hvis de har et utenlandsk navn. Jeg har kontaktet Legeforeningen i håp om at det blir satt fokus på denne problemstillingen, la han til.
Forsinket karriereutvikling
– Mange utenlandske leger blir liggende flere år etter sine norske kolleger i karriereutvikling, sa Rana. Det er mye byråkrati og mange kurs å forholde seg til. – Jeg hadde turnus fra Pakistan og fem års jobberfaring fra utlandet da jeg kom til Norge. Likevel tok det ti måneder før jeg fikk min første jobb som vikar ved Oslo Legevakt. Jeg var ferdig utdannet lege i 1985 og fikk først autorisasjon i Norge seks år senere. Jeg føler at jeg har tapt mye tid, og at jeg burde ha benyttet årene fra 1985 til 1991 til å bygge opp min karriere, fortsatte han. Rana foreslo at det gis studielån til utenlandske leger de årene de trenger faglig oppdatering.
Bygger broer
– På legevakten har vi problemer med språket også fordi pasientene har det. Hvis legen har språkproblemer i tillegg, blir det ekstra ille, sa Anne Katrine Nore, avdelingsoverlege ved Oslo Legevakt. Nore la til at de utenlandske legene er viktige og nødvendige, fordi det i Oslo er mange pasienter med forskjellig etnisk bakgrunn som det kan være vanskelige å forstå. – Det er viktig at vi som kolleger gir en systematisk og god veiledning til våre utenlandske kolleger. De er med på å bygge broer i et flerkulturelt norsk samfunn, sa avdelingsoverlegen.
