Statens legemiddelverk utgir jevnlig terapianbefalinger i tidsskriftet Nytt om legemidler og på Internett. Dette er prisverdig og riktig, men noen fallgruver må unngås. For det første bør dokumentasjonen som ligger til grunn for anbefalingene, komme tydelig frem. Her bør man velge en rigorøs tilnærming med uttømmende litteratursøk og gradering av evidens i henhold til internasjonale retningslinjer (1). Der terapianbefalingene er basert på tradisjon, patofysiologi eller andre alternativer til klassisk empiri, bør dette synliggjøres eksplisitt. For det andre må utvalget av eksperter som deltar i terapiverkstedene, være tilstrekkelig bredt og inneha den nødvendige uavhengighet. Dette er nødvendig for å sikre en kritisk gjennomgang av ulike terapeutiske virkemidler, særlig med tanke på at kommersielt motivert forskning opptar en stadig større plass.
Det har vist seg at det ofte er leger med betydelig industritilknytning som deltar i utarbeidingen av kliniske retningslinjer (2). Det kan dreie seg om fremragende forskere som har utført kliniske studier i regi av legemiddelfirmaer, og som deltar i terapiverkstedene. Det er ikke sikkert at disse kollegene er best skikket til å vurdere den praktiske kliniske betydningen av egen og andres forskning. Kanskje godt skolerte klinikere med noe mer avstand til legemiddelutprøvning er å foretrekke?
Legemiddelverket har i samarbeid med svenske legemiddelmyndigheter nylig publisert terapianbefalinger ved sepsis (3). Disse oppfyller til en viss grad kravet om tydeliggjøring av evidensgrunnlaget, idet man har gradert verdien av foreliggende dokumentasjon. Redegjørelsen for litteraturtilfanget er imidlertid svært mangelfull og utilfredsstillende, og det er påfallende at man i liten grad har reflektert over den kritikk som er fremsatt i kjølvannet av aktuelle kliniske studier.
Når det gjelder kravet om uavhengighet, har deltakerne i terapiverkstedet måttet oppgi potensielle interessekonflikter til legemiddelverkene i Sverige og Norge. Jeg har omsider fått tilsendt disse opplysningene (som burde vært publisert sammen med anbefalingene). Dessverre viser det seg at deltakerne i terapiverkstedet ikke har gitt uttømmende opplysninger om sin befatning med legemiddelindustrien. Etter noen enkle søk i Pubmed-databasen finner jeg eksempler på at flere av deltakerne har utført forskning i regi av ulike legemiddelfirmaer, uten at det er opplyst om dette i oversikten over interessekonflikter. Dette kan gi grunnlag for å mistenke deltakerne for selv å ha vurdert hvilke industrikontakter som kan oppfattes som en interessekonflikt. Dette må i så fall bero på en misforståelse av hva en slik opplysningsplikt dreier seg om. Det er andre enn forfatterne som skal stå for vurderingen av hva som er mulige interessekonflikter eller ikke.
