I Dagens Medisin 29. april kan man lese en artikkel som burde være tankevekkende for oss alle. Der stod det at Kripos kontaktet et navngitt legekontor etter Stavanger-ranet i forbindelse med at en skadet raner muligens var behandlet der. Under henvisning til taushetsplikten nektet legene å opplyse om hvorvidt navngitte mistenkte personer hadde vært behandlet ved kontoret.
Dersom opplysningene i denne artikkelen er korrekte, må det være på tide at legers taushetsplikt settes under debatt. Skal taushetsplikten kunne gå foran rettssikkerheten? «Helse går foran etterforskning,» uttaler legekontorets talsmann og fortsetter: «Dersom en skadd ransmann var på flukt og oppsøkte oss for legehjelp, og vi ikke anså at han var til fare for andre, måtte vi latt helse gå foran etterforskning.» Legen får full støtte fra vår nye generalsekretær Terje Vigen, som sier: «Det eneste unntaket er om legen har grunn til å tro at handlingen raneren har gjort seg skyldig i vil bli gjentatt straks han er behandlet.»
Jeg gjør oppmerksom på at dette handler om norgeshistoriens største og mest brutale ran, der en politimann ble drept. Hvordan kan en lege, som forutsetningsvis ikke kjenner pasienten fra tidligere, være i stand til å forutse at en gjerningsmann ikke vil «gjenta» en liknende handling? Hvilket ansvar å ta på seg om han skulle ta feil! Legene vil uansett måtte komme i et uheldig lys når man til de grader kommer i konflikt med den alminnelige rettsoppfatning. Man kan også risikere å bli mistenkt for å blande kortene til egen fordel. Det må i en rettsstat heller ikke være slik at brutale ranere kan søke tilflukt hos leger under dekke av taushetsplikten. Også legene burde pålegges å bidra til politiets arbeid i en så alvorlig sak. En ting er legens selvsagte plikt til å behandle en skadet person. Noe ganske annet og direkte uansvarlig er det å trenere denne viktige og vanskelige etterforskningen om man heller ikke i ettertid vil gi politiet opplysninger som kan bidra til oppklaring.
Det burde være enhver samfunnsborgers soleklare plikt å bidra med opplysninger i en slik sak, uansett om han måtte være lege, og også om han ikke ble forespurt av politiet. Det burde ikke være nok at det er opp til den enkelte å vurdere hvorvidt opplysninger kan gis. Nå som vårt åpne og naive samfunn utsettes for stadig mer hardkokt kriminalitet, burde da ikke opplysningsplikt gå foran taushetsplikt i slike situasjoner? Vi trenger klarere etiske kjøreregler.
