Vi gratulerer Johannessen og medarbeidere med en interessant og godt gjennomført studie om lyskebrokkirurgi publisert i Tidsskriftet nr. 15/2004 (1). Vi er helt enige i at postoperativ smerte og ubehag i lysken er en helt sentral problemstilling i diskusjonen om behandling av lyskebrokk (1). Størrelsen på materialet tilsier noen grad av forsiktighet med å trekke konklusjoner, noe forfatterene selv påpeker. Vi er derfor noe forbauset over anbefalingene man lander på, særlig anbefalingen om ikke bare å avstå fra behandlingen, men også å avstå fra kirurgisk vurdering av tilstanden. Vi kan ikke se at det er grunnlag for en slik anbefaling i artikkelen eller i de oppgitte referansene.
En pågående randomisert studie ledet av Fitzgibbons (2) kan si noe om problemstillingen, men foreløpig foreligger det verken endelige eller preliminære resultater. Det er riktig at man risikerer persisterende ubehag/smerter i lysken etter operasjon for brokk. Risikoen for dette kjenner man for flere teknikker. Det man ikke kjenner til, er risikoen for å utvikle symptomer og risikoen for inkarserasjon når man unnlater å operere. Det foreligger indikasjoner på at postoperativ mortalitet og morbiditet er høyere ved operativ behandling av hernia incarcerata enn ved elektiv behandling av et tilsvarende hernie (3, 4). Man må derfor avvente en eventuell anbefaling om å avstå fra operativ behandling, i hvert fall til resultatene fra Fitzgibbons studie foreligger.
Målet for operativ behandling av et lyskebrokk er å behandle brokket og å forebygge fremtidige residiv. Dette gjøres best ved å benytte en plastikk som dekker hele myopectineale åpning, slik det også kommer frem i artikkelen (1). Ved bruk av åpen teknikk med polypropylennett (PHS-plugg) kompromitteres både det subfascielle og det preperitoneale rom. Ved å redusere størrelsen på den indre komponent vil man ikke kunne dekke hele triangelet, og øker derved faren for senere residiv (5). Behandlingen av residivbrokk vil da bli unødvendig vanskelig, da man ikke kan benytte seg av uberørte anatomiske spatier. Vi vil derfor advare mot en slik modifikasjon.
Metoden med PHS-plugg har et stort potensial. Vi har gode erfaringer med metoden, men den lider under mangel på kontrollerte randomiserte studier. Studien til Johannessen og medarbeidere (1) er et verdifullt bidrag til å øke vårt erfaringsgrunnlag. Vi deltar for tiden i en randomisert multisenterstudie hvor åpen teknikk med polypropylennett sammenliknes med Lichtensteins metode, særlig med tanke på persisterende postoperativ smerte.
