Vi takker for Terje Rootwelts kommentar i Tidsskriftet nr. 17/2004 (1) til vår artikkel i samme nummer (2) og hans tanker omkring generell screening av mødre med trombocyttype HPA-1bb.
Mange av innvendingene ble ikke diskutert i vår artikkel og er heller ikke aktuelle i denne situasjonen (2). Fra tidlig i 1970-årene er alle gravide med blodfaktor rhesus minus blitt screenet med tanke på rhesusantistoff og mulighet for hemolytisk syndrom hos fosteret. Hva er da forskjellen mellom å screene for antistoff mot rhesusfaktor og trombocyttfaktor HPA-1a? I begge situasjoner er det en risiko for fosteret. Når vi i dag vet at mødre med trombocyttfaktor HPA-1bb er i risiko for å utvikle antistoff mot barnerts blodplater, har vi en plikt til å forebygge en mulig alvorlig hjerneblødning hos fosteret. Vi kan selvfølgelig ikke forhindre en intrauterin hjerneblødning, men ved det eksemplet vi har publisert (2), vil en planlagt forløsning kunne redusere en ytterligere blødning.
Når prosjektet om forekomst av neonatal alloimmun trombocytopeni i Norge er gjennomført i løpet av 2004, vil vi kunne forutsi hvilke mødre og hvilken mengde antistoff som utgjør en risiko for å få et barn med en uttalt trombocytopeni. I de tilfellene vil det være viktig å kunne forutsi om det vil være risiko for hjerneblødning og/eller risiko for alvorlig trombocytopeni, slik at en traumatisk fødsel i seg selv vil kunne være en risikofaktor. Så lenge vi har akseptert screening for rhesusantistoff, må vi se fremover for å kunne forhindre andre alvorlige hematologiske katastrofer, som for eksempel en alvorlig hjerneblødning. Dette er forebyggende medisin på et høyt nivå med mulighet for intervensjon i en etter hvert meget liten gruppe gravide i Norge bedømt etter erfaringene fra det pågående prosjektet.
Ville Rootwelt, som en ventende far, der det hos moren er påvist høye antistofftitre mot barnets trombocytter, avvente en normal vaginal fødsel med ev. komplisert, operativ forløsning med vakuum og/eller tang? Eller ville han heller ha en kontrollert forløsning med beredskap av forlikelige trombocytter i beredskap, når vi vet at levetiden for transfunderte trombocytter er svært lav og at risikoen for blødninger og hypertransfusjon er til stede? Selv er jeg ikke i tvil om hva jeg ville ha valgt.
