Jeg leser alltid referanselisten nøye, den gir viktig informasjon om artikkelforfatterens faglige nivå. Per Fugelli og Jan Helge Solbakk har i tallrike artikler og debattinnlegg stadig brukt en bok av Peter Skrabanek som viktig støttereferanse (1). Også filosofen Jon Hellesnes bruker Skrabanek som faglig underlag i en del av Maktutredningen (2). Hvorfor skulle Skrabanek være en viktig fagperson i debatter om forebyggende helsearbeid og om de etiske utfordringer som er knyttet til dette? Jeg begriper det ikke.
Kritikkverdig og merkelig oppførsel fra visse helseaktivister brukes i boken som argument mot deres ideologi (1). At Idi Amin tiltrådte Verdens helseorganisasjons helse for alle-doktrine tolkes dit hen at doktrinen var noe tøv. At Hitler var motstander av tobakk, indikerer at andre tobakksmotstandere er av samme ulla. Skrabanek skriver mye om røyking. Han bruker da argumentasjonen om at noen blir svært gamle selv om de røyker. At maratonløpenes far døde relativt ung, brukes i argumentasjonen mot fysisk utfoldelse av denne art.
Direkte usannheter er det mange av. På s. 49 skriver han at enkeltindividet har liten eller ingen direkte kontroll over egen helse. Å gi pasienter råd om å prøve å få ned kolesterolnivået vil bare skape hypokondere (s. 84). På s. 92 påstår han at nivået av kolesterol i blodet ikke har noen prediktiv verdi for fremtidig risiko for hjerteinfarkt. Den kjente sanktbernhardshunden Barry, som reddet 42 menneskeliv, var en viktigere helsearbeider enn noen andre. På s. 146 påstår Skrabanek at sykehuspasienter brukes i forskningsprosjekter hvis hovedhensikt er å hjelpe legene i deres karriere, slett ikke for at pasientene skal få noen fordel av det. Han er således en skarp motstander av utprøvning av legemidler. Når det gjelder alkohol, skriver han at økningen av alkoholrelaterte dødsfall aldri vil bli større enn den dramatisk hjertebeskyttende effekten av alkohol ved hjerte- og karsykdom (s. 118). Sannheten er det motsatte. Om narkotiske stoffer påstår han på s. 178 at USAs kamp mot narkotika gir mer skade enn bruken av narkotika gjør. På s. 54 heter det at det er en utbredt overmedikalisering av alvorlig syke kreftpasienter. I likhet med flere andre av dagens «moralfilosofer» har Skrabanek ingen forståelse for at røyking og alkohol skader andre personer og familien.
Boken er ren nonsens. Slutt å referere til den. Jeg håper min referanse nedenfor blir den absolutt siste jeg ser på trykk.
