Det er velkjent for de fleste at det skal vises forsiktighet med bruk av medikamenter under svangerskapet. Enkelte medikamenter er likevel av en slik karakter at det å slutte med dem kan ha betydelige implikasjoner for livskvalitet og daglig funksjon.
Man skal ikke være spesielt engstelig for potensielle konsekvenser når en slår opp i Felleskatalogen (slik mange gravide kvinner i dag gjør). Under imigran står det: «Data fra et større antall gravide kvinner som har brukt sumatriptan under svangerskapet indikerer ikke fosterskadelige effekter. Sumatriptan skal bare brukes hvis fordelen oppveies av mulig risiko» (1). Under relpax står det: «Preparatet skal kun brukes under graviditet hvis helt nødvendig» (1). Hvilken mulig risiko er det de gravide skal forholde seg til? De gravide spør seg: Det må jo ligge noe bak som ikke uttales? Skal jeg velge å tåle flere migreneanfall enn det jeg har gjort tidligere? Og vi leger spør oss: Er det noen som bruker dette medikamentet under et svangerskap dersom det ikke føles nødvendig?
Det er åpenbart at denne type formuleringer skaper angst og til dels selvbebreidelser om det å måtte ty til tabletter for å kunne overleve i dagliglivet med jobb og kanskje småbarn, koblet til engstelse for aktuelle graviditet. Ville det ikke vært bedre å koble ut angstfaktoren, siden man ikke har satt foten ned for bruk av et medikament under svangerskap? Eller er det en juridisk side som skjult agenda?
