Foto Rune Eraker
Sykebesøket er en stadig sjeldnere foreteelse i norsk allmennmedisin. Sett gjennom effektiviseringens briller er det spill av tid og er kjennetegnet ved omfattende problemstillinger og dårlig undersøkelsesmetodikk. I dagens forbrukerorienterte helsevesen med klare pasientrettigheter og kontraktsliknende avtaler om ventetid og behandlingsinnhold er sykebesøket i ferd med å utspille sin rolle.
Men fortsatt er det slik at det knapt finnes noen autorisert lege i dette landet som ikke har vært i sykebesøk. Det representerer en av de sjeldne anledningene vi har til å møte pasienter og pårørende på deres hjemmebane. Det gir oss ikke bare verdifull tilleggsinformasjon om pasientenes tilstand og mestring, men fordrer også en viss ydmykhet. Vi kan mene mye, men vi må allikevel respektere at det er deres liv og deres verden. Kanskje sykebesøket er en viktig læringsarena for dette?
Ved sykebesøk under legevakt kreves det ofte at man leser situasjonen fort og innretter seg som best man kan, blant folk og møbler og gjenstander fra et levd liv. I en av veiledningsgruppene som hjalp til med å utvikle pakken «Bilder fra klinisk praksis» (1), beskrev en av legene hvordan han av og til strevde med å finne sin plass i slike situasjoner. Han avsluttet med å si: «Det er sjelden jeg ber folk om å flytte seg i deres eget hjem.»
Sykebesøket har vært en institusjon i norsk allmennmedisin. Etter noen år med synkende troverdighet på sykebesøkets vegne trengs kanskje en viss rehabilitering?
Forsidebildet av Aslak Bråtveit på sykebesøk i Ryfylke er tatt av dokumentarfotografen Rune Eraker. Det er en del av pakken «Bilder fra klinisk praksis», presentert i Tidsskriftet nr. 19/2004 (1).
