Ingen av 147 svenske foreldre som hadde snakket om døden med sitt barn som skulle dø av kreft, angret på dette senere.
Foreldre til barn med dødelig kreft må ta stilling til om de vil snakke om døden med barnet eller ikke. Dette kan være en vanskelig avgjørelse.
I 2001 ble alle svenske foreldre (n = 561) som hadde mistet et barn pga. kreft i perioden 1992 – 97 forsøkt kontaktet (1). 449 av disse besvarte et spørreskjema. Ingen av de 147 foreldrene som oppgav at de hadde snakket med barnet om døden, angret på dette. Derimot angret 27 % av de 258 foreldrene som ikke hadde snakket med barnet om døden. Andelen som angret var høyere blant foreldre med et barn som hadde vært klar over at døden nærmet seg, enn blant dem med et barn som tilsynelatende ikke hadde vært klar over dette (relativ risiko 3,7; 95 % KI 2,3 – 6).
– Denne studien viser at mange foreldre angrer på at de ikke snakket om døden med sitt alvorlig syke barn, sier professor Svein Kolmannskog ved Avdeling for barn og ungdom, St. Olavs Hospital. Dermed kan bearbeidelsen av sorgprosessen bli ekstra vanskelig.
– Mye tyder på at selv svært små barn har en forståelse av døden og hva døden innebærer, og at barns holdning til døden gjennomgår en endring gjennom sykdomsforløpet. Studier tyder på at det å snakke om døden med sitt døende barn kan hjelpe barna i den vanskelige sluttfasen av livet og hjelpe foreldre i bearbeidelsen av sorgreaksjonen. Det er noe vi lenge har følt har vært riktig for både barna og foreldrene, sier Kolmannskog. Han gir stor honnør til førsteforfatter, som er sykepleier. Hun fikk nylig en pris for forskningen ved en barnekreftkonferanse i Oslo.
