Halvparten av nederlandske leger i sykehus, allmennpraksis og sykehjem har anvendt terminal sedering til døende pasienter.
Terminal sedering har vært brukt hos pasienter som ikke kan hjelpes med vanlig symptomatisk behandling. Døende pasienter gis da medikamenter for å senke bevissthetsnivået.
I en nederlandsk studie ble 482 tilfeldig utvalgte leger invitert til å bli intervjuet om terminal sedering (1). Av de 410 som deltok rapporterte 52 % at de hadde anvendt slik sedering. De vanligste indikasjonene var å redusere smerte (51 %), agitasjon (38 %) og dyspné (38 %). Å fremskynde døden var delvis intensjon hos 47 % og den uttalte intensjon i 17 % av tilfellene.
– Det er betydelig uklarhet om hva som skal oppfattes som terminal sedering. Den norske lægeforening har bidratt til en viktig presisering ved å kalle behandlingsformen «lindrende sedering til døende». Denne nederlandske studien legger seg på omtrent samme fortolkning, men er likevel ikke presis nok. Dette viser seg ved en høy andel morfininduserte tilfeller av terminal sedering i materialet. Det kan tyde på at bevisstløshet var en konsekvens av smerte- og symptomlindringen, sier førsteamanuensis Lars Johan Materstvedt ved Enhet for medisinsk etikk, NTNU.
– Legeforeningens retningslinjer sier at ved terminal sedering er senkning av bevissthetsnivået selve hensikten med behandlingen. Hos de 17 % der det å fremskynde døden var den uttalte intensjon, er det jo ikke tale om terminal sedering. Dette er medisinske drap ved overdosering eller drap gjennom unnlatelseshandlinger ved å holde tilbake næring og væske når dette ikke er kontraindisert.
Å ha døden som delvis intensjon, slik nesten halvparten svarte, gir liten mening. Trolig er det her snakk om et ønske og ikke om en intensjon. Man kan ikke «delvis» ta livet av en person, sier Materstvedt.
