Hva vet vi om kjemisk helsefare offshore?

Kjemisk eksponering i arbeidsmiljøet offshore

Det finnes et stort antall kjemiske stoffer i bruk på oljeplattformene. Vi vil kort omtale de viktigste grupper av stoffer og det vi vet om eksponering under arbeid.

Hydrokarboner fra råolje. Petroleumsstrømmen som pumpes opp, består hovedsakelig av en blanding av råolje, gass og vann. På plattformen separeres fasene. Gass og råolje sendes til land via rør eller fraktes med skip. Det produserte vannet renses, for deretter å reinjiseres i brønn eller slippes til sjø. Prosesseringen kan medføre noe hydrokarboneksponering for operatørene, først og fremst ved prøvetaking og ved reparering og vedlikehold av prosessutstyr. Råoljens sammensetning varierer fra felt til felt. Den består av mange ulike hydrokarboner, et stort antall oksygen-, nitrogen- og svovelforbindelser, samt små mengder metaller som nikkel, vanadium, kobolt, jern, krom, kobber, sink og kvikksølv. Av kreftfremkallende stoffer finnes benzen, polyaromatiske hydrokarboner (PAH) og fenol (1). I boreområdet kan hydrokarbon- og benzeneksponering skje via kontaminering av borevæsken fra de geologiske formasjonene det bores i, eller fra hydrokarboner som tilsettes borevæsken for å forbedre boreegenskapene (2).

Både en australsk (3) og en kanadisk (2) retrospektiv studie av eksponering for benzen i petroleumsindustrien konkluderer med at eksponeringsnivået for benzen er svært lavt, men til stede. Arbeidstilsynet i England tok i 1999 241 personbårne prøver av benzen og andre aromater fra 11 offshoreinstallasjoner (4). 93,8 % av prøvene var under 0,1 ppm (administrativ norm offshore er 0,6 ppm for en 12-timers dag). Gardner mener at dette kan være et godt estimat for hvilken langtidseksponering offshorearbeidere har. Men man vet mindre om størrelsen og effekten av de korte, men høyere eksponeringene som skjer ved prøvetaking (5).

Det finnes ingen publiserte studier av PAH-eksponering offshore.

Produksjonskjemikalier. Kjemikalier som tilsettes i produksjonen har stort sett til oppgave å opprettholde flyt i systemet, som f.eks. skumdempere, biocider, korrosjonshemmere osv. Cottle & Guidotti laget i 1990 oversikt over kjemikalier og deres toksisitet i olje- og gassindustrien, der de blant annet skriver at formaldehyd og glutaraldehyd tilsettes som biocid i produsert vann og ved boring med vannbasert borevæske (6). Vi har ikke registrert publiserte måledata vedrørende slik eksponering.

Asbest. Det finnes fremdeles asbest som termisk og akustisk isolasjon på plattformer som ble bygd før 1980. Så lenge stoffet er forseglet og i god stand, medfører det ikke fare for arbeiderne. Det er imidlertid et prinsipp at asbest skal fjernes så langt det lar seg gjøre, og slik sanering har funnet sted på flere plattformer.

Lærum og medarbeidere nevner at kreftfremkallende, minerale fibrer som asbest er blitt brukt i boreslam for å forhindre tap av borevæske til formasjonen (7). Dette kan ha medført eksponering for asbest hos ansatte, spesielt ved manuell tilsetting av tørrstoff fra sekk. En engelsk rapport har vist at asbest har vært i arbeidsatmosfæren til krankjørere og ved visse kutteoperasjoner offshore, uten at det er angitt detaljer om dette (8). Videre har asbest vært benyttet i bremsebånd i heisspill. Asbest ble tatt ut av bruk rundt 1980 (1).

Borekjemikalier. Borevæske er en kompleks blanding basert på vann eller olje som pumpes fra tanker og ned på innsiden av borestrengen. Oppe på plattformen renses borevæsken for kaks og resirkuleres via tanker (5). Borevæskens funksjon er blant annet å kjøle og smøre borekrone og borestreng, transportere kaks og gi tyngde som forsterker borekronens utgravninger. Vannbasert borevæske inneholder vann, leire (bentonitt) og ulike tilsetningsstoffer som for eksempel barytt for å øke tettheten, karboksymetylcellulose for å øke viskositet, og skumdempere som aluminiumstearat. Tilsetting av barytt som tørrstoff har medført eksponering for krystallinsk silika. Oljebasert borevæske består typisk av baseolje, saltoppløsning, emulgator, viskositetsdanner, stoff for å forhindre tap til formasjonen og reologiomformer (8). De siste 20 årene har trenden vært å produsere stadig mer miljøvennlig borevæske.

Når borevæsken sirkulerer, vil den varmes opp. Ved temperaturer over 50  °C vil det ved bruk av oljebasert borevæske dannes oljetåke og oljedamp i åpne systemer som vibrasjonssikt, «flow lines» og borevæsketank. Oljetåke og oljedampkonsentrasjonene blir høyest ved vibrasjonssiktene (9). James og medarbeidere har tatt stasjonære målinger ved vibrasjonssiktene og fått verdier på oljetåke som ligger mellom 0,03 mg/m³ og 5,52 mg/m³ (administrativ norm offshore med 12-timers skift er 0,6 mg/m³), mens for oljedamp viste målingene fra 3,5 mg/m³ til 63,3 mg/m³ (administrativ norm 30 mg/m³) (9). Dampfraksjonen inneholder også lettflyktige hydrokarbonkomponenter som antas å stamme fra tilsetningsstoffenes løsemidler (9, 10), eller fra formasjonen (9).

Hansen og medarbeidere har målt støvmengde og støvkomposisjon i vibrasjonssiktrommet ved boring med vannbasert borevæske, og funnet at støvet skyldtes de faste komponentene i «muden», som f.eks. bariumsulfat (11).

Etter boring, ved ferdigstilling av brønnen, fôres (sementeres) hullet og brønnen overhales med en klar væske som kan inneholde tungmetaller. Før produksjon stimuleres brønnen med sterke syrer ved høyt trykk.

Monoetylenglykol er et stoff som også brukes på enkelte installasjoner, bl.a. for å unngå isdanning i hydrokarbonførende rør. Stoffet kan ha effekt på reproduksjonen og er følgelig av interesse.

Overflatebehandlingssystemer. Plattformer krever overflatesystemer som er meget værbestandige. I dag brukes maling som er basert på epoksy eller polyuretan. Frem til slutten av 1980-årene ble vinylbaserte produkter med PVC som basispolymer benyttet. Disse kunne inneholde løsemidler som etylglykolacetat, xylen og butylacetat. Tidligere ble det også benyttet toppsjiktsmalinger som inneholdt pigmenter som blykromat, nikkel, arsen eller kobber. Organisk tinn for å hindre begroing, er nå erstattet av kobberholdige produkter. Det kreftfremkallende stoffet diklormetan ble tidligere brukt ved passiv brannbeskyttelse av stålkonstruksjoner offshore.

Det finnes ingen internasjonalt publiserte artikler som beskriver bruk av malingsprodukter offshore og brukens effekt på helsen. En engelsk rapport angir lave nivåer, under 10 % av normen, for xylen ved maling med kost.

Andre eksponeringssituasjoner. Frem til begynnelsen av 1990-årene ble det brukt trikloreten og diesel for å rense maskiner og maskindeler. Som substitutt for dette effektive avfettingsmidlet benyttes i dag blant annet 1,1,1-trikloretan.

På grunn av sikkerhetsrisikoen blir sveisemengden forsøkt holdt på et minimum på oljeplattformene, men det sveises blant annet på rustfritt stål i rørkonstruksjoner, noe som kan medføre forskjellige eksponeringer.

Vi har ikke funnet publiserte studier av eksponering blant forpleiningspersonell, der man utsettes for stekeos og/eller rengjøringsmidler.

Det siste året har det vært diskutert i mediene om organosfosfater som er tilsatt som biocider i smøreoljer, eller brukt som impregnering og brannhemming av stoffer kan gi skadelige nevrologiske effekter hos ansatte offshore og andre steder. Det er ikke utført studier av dette i petroleumsindustrien.

Glykoletere finnes også i bruk i enkelte arbeidssituasjoner, uten at dette er publisert.

Helseeffekter av kjemisk eksponering offshore

Akutte helseplager. Noen få studier fra oljeindustrien nevner at akutte plager kan oppstå i forbindelse med arbeid med boreslam. Boreslammet kan gi akutte effekter i form av irritasjon i øye eller på hud. Dette skyldes for eksempel diesel, aromater, bentonitt, surfaktanter og mica. Akutte eksponeringer av aldehydbaserte biocider har medført sensibilisering. Tilfeller av forgiftning av H₂S-gass er også nevnt.

Langvarige helseeffekter. Når det gjelder langvarige helseeffekter forårsaket av kjemiske stoffer på oljeplattformer, er det kreftsykdommer og hudplager som er beskrevet i litteraturen. Vi har søkt etter publikasjoner om sykdommer i nervesystemet, lever og urinveier, men kun funnet slike tilstander nevnt i en oversiktsartikkel, og bare at slike plager teoretisk sett kan oppstå offshore (12).

Hud- og luftveisplager. Hudsykdommer offshore er kun beskrevet i fire intenasjonale publikasjoner og i en norsk rapport. I 1989 ble fem pasienter beskrevet som hadde fått håndeksem etter å ha arbeidet med boreslam (13). Samme forfatter beskrev tre nye tilfeller i 1998.

En italiensk studie beskriver forekomst av vitiligo hos en arbeidstaker som har vært i kontakt med boreslam (14).

En norsk rapport viser at overflatearbeidere offshore som arbeider med ulike polyuretan- eller epoksybaserte malingsprodukter kan få hud- og luftveisplager (15).

I en oversiktsartikkel blir det nevnt at det kan være mulig å utvikle lungefibrose pga. eksponering for oljetåke og oljedamp (12), men det finnes ikke studier som har bekreftet at offshorearbeidere får dette.

Kreftsykdom. En norsk oversiktsartikkel fra 1983 (7) peker på at de som arbeider i oljeindustrien, er i kontakt med en rekke potensielt kreftfremkallende stoffer og uttrykker bekymring for den mulige kreftfare som disse arbeidstakerne utsettes for. Forfatterne understreker behovet for forskning og løpende kontroll av arbeidstakerne pga. dette. Imidlertid er det få studier å finne om temaet.

En enslig studie viser økt forekomst av testikkelkreft blant tidligere ansatte i olje- og gassutvinning (16). Det har ikke vært studier som har bekreftet dette funnet siden. Fire store epidemiologiske studier (17 – 20) gir støtte til hypotesen om at oljeproduksjonsarbeidere offshore utvikler akutt myelogen leukemi (tab 1). Det nevnes generelt i alle disse artiklene at tiden for observasjon av arbeidstakerne har vært kort. De fleste krefttyper har lang latenstid, og det er kanskje for tidlig å konkludere mht. foreliggende kreftrisiko i denne yrkesgruppen. Leukemi er en gruppe kreftsykdommer som har kortere latenstid enn andre, og dette kan være en av grunnene til at vi har kunnet finne en relasjon mellom denne sykdomstypen og oljeproduksjonsarbeid. En forstyrrende faktor er også at det er høye krav til helsetilstanden for dem som arbeider offshore, slik at vi får en utvelgelse av særlig friske personer som begynner å arbeide her. Dette kan i seg selv gi en lavere risiko for kreft i denne gruppen enn hos den generelle befolkningen.