Sykehjemmene har et totalansvar for sine beboere som ofte er tungt belastet når det gjelder sykdom og funksjonssvikt.
Nok bemanning er en nødvendig, men ikke uten videre tilstrekkelig betingelse for å yte et godt tilbud. Foto Janerik Henriksson/SCANPIX
Av og til hører vi om sykehjem i kriser, der ansatte og pårørende går ut i offentligheten og forteller om problemer med å opprettholde et omsorgstilbud av den kvaliteten som må kreves for pleietrengende. Er det for mange oppgaver og for få hender? Eller trengs det noe i tillegg? En undersøkelse gjennomført på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund, Fagforbundet og Legeforeningen (1 ), tyder på det.
Det ble hentet inn data fra 29 langtids somatiske sykehjemsavdelinger (2 ). Innsamlingen var basert på spørreskjema til sykepleiere, hjelpepleiere, pleieassistenter, sykehjemsleger og avdelingsledere. I tillegg ble det gjennomført besøk ved ni av sykehjemsavdelingene, der ansatte og ledere ble intervjuet (3 ). Kvaliteten i tilbudet ble vurdert på grunnlag av en rekke indikatorer, som for eksempel ivaretakelse av grunnleggende medisinsk behandling og pleie, beboernes mulighet til selv å bestemme over egen døgnrytme, og beboernes mulighet til å ha et sosialt aktivt og selvstendig liv. I tillegg ble oppfølging av pasienter med psykiske problemer, samt forhold knyttet til informasjon til pasienter og pårørende vurdert. Disse indikatorene er konstruert for å gi et grunnlag for å si noe om hvordan kvaliteten kan variere.
Høyest bemanning – høyest kvalitet?
Mange ulike forhold vil spille inn og danne rammebetingelser for ivaretakelse av pleie og omsorg i institusjonene. Beboernes tilstand og pleietyngde varierte i undersøkelsen. Ikke alle institusjonene hadde like hensiktsmessig fysisk struktur. Måten sykehjem er organisert og ledet på varierte også. I noen sykehjem vektlegges systematiske tiltak for kompetanseutvikling, og preges av det vi vil kalle en kompetanseutviklende kultur. På den annen side kan mange av institusjonene ha betydelige arbeidsmiljøproblemer, som noen steder slår ut i høyt sykefravær.
Vår analyse viser en klar sammenheng mellom våre indikatorer på kvalitet og de ansattes egen opplevelse av bemanningssituasjonen. Avdelinger der ansatte mente bemanningen var for dårlig, skåret også lavt på kvalitet. Dette er i tråd med resultater fra andre undersøkelser.
I denne undersøkelsen var vi derimot opptatt av forholdet mellom den faktiske bemanningssituasjonen og kvaliteten i tilbudet. Bemanningen ble målt som det totale antall årsverk per beboer. Vi fant tilnærmet ingen sammenheng mellom faktisk og opplevd bemanning. Det var heller ikke slik at de av våre 29 sykehjemsavdelinger som har høyest bemanning, hadde best kvalitet i tilbudet til beboerne.
Betingelsene for kvalitetsforbedringer ser først og fremst ut til å henge sammen med arbeidsmiljømessige forhold, vektlegging av en kompetanseutviklende kultur, bygningens alder og samarbeid med sykehus, pårørende og andre.
Mer legetid – bedre tilbud
For visse kvalitetsindikatorer – som «mulighet til et aktivt og selvstendig liv» og «informasjon og støtte til beboere og pårørende» – ut til å være en statistisk negativ sammenheng mellom pleiebemanning og tilbudskvalitet. Resultatene fra den kvantitative analysen støttes av intervjudata fra de ni besøkte avdelingene. Det som her særlig fremstår som avgjørende, er hvordan en har lyktes med samhandling, kommunikasjon, faglig fokus og etablering av en kompetanseutviklende kultur.
Ser vi isolert på legetjenesten i sykehjemmene, ser det imidlertid ut til å være en klar positiv sammenheng mellom variasjoner i legetid per beboer, og variasjoner i visse legerelaterte kvalitetsmål. Jo mer legetid per beboer, jo bedre vurderes opptreningstilbud, tilbud om smertebehandling, og tilbud om medisinsk oppfølging og behandling ved avdelingen.
I vurderingen av dette resultatet er det imidlertid viktig å ha in mente at variasjonen i årsverksinnsatsen per beboer var mange ganger større for legetjenesten enn den var for pleiepersonalet.
«Mer folk» løser ikke problemet
Vår undersøkelse tyder altså på at en økning i pleiebemanningen i sykehjem ikke automatisk fører til høyere kvalitet. For visse kvalitetsmål – som kanskje stiller særlige krav til personalet – fant vi i vår undersøkelse til og med statistisk negative sammenhenger mellom bemanning og kvalitet. Betyr det at kvaliteten synker når pleiebemanningen økes? Kan det for eksempel tenkes at enkelte avdelinger er så overbemannet at det fører til ineffektivitet? Det er neppe en rimelig tolking. Kan det tenkes at sammenhengen går motsatt vei?
I vår diskusjon har vi tatt utgangspunkt i at sammenhengen mellom bemanning og kvalitet har en bestemt retning: At variasjoner i bemanning fører til variasjoner i kvalitet. Kan det tvert imot tenkes at variasjoner i kvaliteten fører til variasjoner i bemanning? Mer presist: Kan det tenkes at et dårlig tilbud til beboerne ved et sykehjem fører til at bemanningen øker?
Det er kommunene som er ansvarlige for sykehjemmene. Situasjonen ved sykehjemmene har stor offentlig interesse. Dersom ansatte, pårørende eller andre opplever at tilbudet ved et bestemt sykehjem ikke holder mål, kan det bli et betydelig trykk på den kommunale ledelse. Det kan utløse et sterkt behov for handling, som viser at man tar problemet alvorlig. Kommunene har et begrenset sett av virkemidler. Det mest nærliggende er å sette inn mer personell. Vår undersøkelse tyder imidlertid ikke på at «mer folk» uten videre kan forventes å løse problemet.
Nok bemanning er en nødvendig, men ikke uten videre tilstrekkelig betingelse for å yte et godt tilbud. Vår analyse tyder på at en rekke organisatoriske forhold må være ivaretatt for at en skal klare å realisere det potensialet som de ansatte representerer. Der disse forutsetningene mangler, vil tilførsel av flere årsverk ikke automatisk føre til økt kvalitet. Dersom nye personalressurser systematisk styres til sykehjem med dårlig kvalitet – uten at kvaliteten dermed bedres – vil vi få en økning i antall sykehjem med god bemanning og dårlig kvalitet.
Mange sykehjem trenger støtte
Hovedfunnet i vår undersøkelse er altså at det ikke er automatiske sammenhenger mellom bemanningen i sykehjem og kvaliteten på tilbudet til beboerne. Noen vil kanskje konkludere i retning av at: «De har jo tilstrekkelig bemanning. Hva syter de for?» Og det kan føre til at sykehjemmene – ikke minst: de ansatte som driver disse viktige institusjonene, blir latt i stikken. Våre undersøkelser viser at det er flere sykehjem som sliter. Blant de sykehjemsansatte i vårt utvalg er det nesten 30 % som sier at de ofte går hjem med dårlig samvittighet, fordi de ikke rakk å gjøre det de hadde planlagt i avdelingen.
Vi har møtt avdelinger preget av ansatte som både er fortvilt og utslitt, og der sykefraværet er på over 20 %. Og viktigst: Det er sykehjem hvor ansatte vurderte brukernes tilbud som utilfredsstillende. Mange steder var ledernes muligheter for å ta fatt i problemene svært dårlige. I et handlingsperspektiv er det altså flere sykehjem som trenger støtte.
Vår undersøkelse tyder på at de viktigste virkemidlene for å styrke sykehjem i vanskeligheter dreier seg om å:
gi lederne rammebetingelser for å kunne utøve ledelse
gi lederne støtte og kanskje også direkte veiledning, for å utvikle og vedlikeholde gode interne arbeidsprosesser
gi de ansatte rammebetingelser for bedre å ta i bruk og utvikle de faglige ressursene i institusjonene
bygge sterke kompetansekulturer.
