Det utsagn jeg ble sitert på av Bretthauer i Tidsskriftet nr. 10/2004, og som gav støtet til denne vedvarende diskusjonen, var at aminoglykosider burde anses som kontraindisert hos sepsispasienter med ustabil sirkulasjon, underforstått på grunn av faren for nyresvikt (1). Jeg har ikke på noe tidspunkt argumentert for å opphøre med å anvende aminoglykosid empirisk i annet enn denne ene situasjonen. Bucher & Øie bekrefter også det jeg har hevdet når de i sitt innlegg skriver: «De fleste av våre sepsispasienter er ikke i sjokk og har ikke nyresvikt». Min anbefaling bør derfor ikke føre til en vesentlig økning i den empiriske bruk av bredspektrede betalaktamer og følgelig ikke utgjøre noen resistensøkologisk trussel. På den annen side er nyresvikt helt klart en trussel for enkelte av de sykeste sepsispasientene, det vil si for dem som viser tegn til sjokkutvikling.
For øvrig kan jeg igjen bekrefte at vi faktisk i mange år har fulgt resistensmønsteret for kliniske bakterieisolater ved Rikshospitalet, og vi har ikke til nå observert noe økende resistensproblem. Hva vi, uten å vite det, kan ha eksportert til andre sykehus, her jeg derimot ikke noe kjennskap til.
Med dette anser jeg denne diskusjonen som avsluttet fra min side.
