I Tidsskriftet nr. 19/2994 gir Charlotte Haug inntrykk av at legemiddelindustrien nå heller produserer «sykdom til piller som virker, enn piller som virker mot sykdom» (1).
Legemiddelindustrien er en aktiv pådriver for medisinsk utvikling og for å forbedre folkehelsen og ønsker å utvikle de beste medisinene mot eksisterende og nye sykdommer. For å lykkes er vi avhengig av vår evne til å finansiere ytterligere forskning og utvikling. Det tar vanligvis 10 – 12 år å omsette en idé til et legemiddel som tilfredsstiller kravene til kvalitet, effekt og sikkerhet, og kostnadene til dette kan utgjøre flere milliarder kroner. Mer enn 90 % av disse kostnadene er finansiert av industrien selv.
Haug nevner synet på depresjon i Japan som eksempel på hvordan industrien angivelig skaper et marked (1). Over store deler av verden, også i Japan, har man etter hvert fått et annet syn på depresjon og psykiske lidelser som sykdom og en helt annen åpenhet rundt disse lidelsene enn før. Industrien kan ikke ta æren for dette alene. Det finnes nå en rekke medisiner, inkludert de omtalte selektive serotoninreopptakshemmerne (SSRI), som kan hjelpe mennesker som ellers ikke ville fungert i arbeidslivet eller i hverdagen.
Det er både legitimt og nødvendig at legemiddelindustrien fokuserer på områder hvor det er udekkede behov og en signifikant pasientpopulasjon. Gode salgstall på ett legemiddelområde tillater at vi også kan forske på legemidler som ikke kaster så mye av seg økonomisk. Forutsetningen for all legemiddelutvikling er økonomisk suksess knyttet til ett eller flere medikamenter. Det kan man like eller mislike. Dermed kan industrien også utvikle viktige medisiner til behandling av livstruende sykdommer. Det er under utvikling nesten 100 legemidler til bruk ved HIV/AIDS, rundt 400 mot kreft og nesten 200 mot ulike infeksjonssykdommer (2). De store forsknings- og utviklingskostnadene gjør det vanskelig å utvikle medisin for sjeldne sykdommer for pasienter i utviklingsland. Likevel gjør industrien anstrengelser for å møte slike sykdommer (3).
Haug mener det er beklagelig at mye av ressursene – både i industrien og i helsetjenesten – brukes til å øke markedet for eksisterende legemidler (1). Det er vi enig i. Dessverre kan myndighetene, ikke minst her i Norge, være svært restriktive i forhold til å ta i bruk nye legemidler, slik som nye midler mot type 2-diabetes, schizofreni, Alzheimers sykdom, multippel sklerose, Parkinsons sykdom og kronisk obstruktiv lungesykdom.
Innovasjon og nyskaping bør oppmuntres. Det håper vi også Tidsskriftet vil bidra til.
