Dødeligheten blant flyktninger i Vest-Darfur var særlig høy forut og under tvangsflyttingen, viser en epidemiologisk studie organisasjonen Leger Uten Grenser har foretatt. Å begrense fortsatt vold er en like stor utfordring som å forebygge infeksjonssykdommer og underernæring blant flyktningene.
Befolkningen i Darfur er flyktninger i eget land. Foto Hege Opseth/Kirkens Nødhjelp/SCANPIX
Nyhetene i høst fra Darfur-regionen i Sudan har ikke vært gode. Konflikten mellom to opprørsbevegelser på den ene siden og regjeringsstyrker og militser som støtter regjeringen på den andre siden, har ført til mer enn 1 000 000 internflyktninger i området og nesten 200 000 flyktninger til nabolandet Tsjad. Flyktninger forteller om drap, voldtekt, kidnapping, plyndring og ødeleggelse og utsletting av landsbyer utført av militsstyrker. Estimater om antall drepte i Darfur er steget fra om lag 3 000 i januar 2004 til opp mot 50 000 i sommer. Slike anslag er imidlertid ikke bygd på systematisk innsamlede data. Den franske avdelingen av Leger Uten Grenser har nylig foretatt en slik studie som et grunnlag for organisasjonens hjelpearbeid i Darfur, og resultatene er nylig publisert i The Lancet (1).
I perioden april til juni 2004 ble det gjort retrospektive klyngestudier i to omganger blant 215 400 internflyktninger i utvalgte områder i Vest-Darfur. De fleste internflyktningene oppholdt seg i egne leirer. Til sammen ble 1 350 familier valgt ut på en systematisk måte og intervjuet. Leder for hver familie eller husholdning ble bedt om å beskrive sammensetningen av sin familie og oppgi navn, dato, årsak og sted for familiemedlemmers død i perioder før og etter tvangsforflytningen. Innsamlingen av data ble foretatt ved bruk av standardiserte spørreskjema på arabisk.
Før tvangsforflytningen var mortaliteten per 10 000 personer per dag 5,9, 9,5 og 7,3 for flyktningene i områdene Zalingei, Murnei og Niertiti. Vold var årsak til 68 – 93 % av disse dødsfallene. De fleste som ble drept var voksne menn (relativ risiko 29,1 – 117,9 sammenliknet med barn og ungdom under 15 år), men omfattet også kvinner og barn. De fleste familiene flyktet pga. direkte angrep på landsbyen. I flyktningleirene falt mortaliteten, men den var fremdeles høy og betydelig høyere enn hva som defineres som en «meget alvorlig nødhjelpssituasjon» og 3 – 10 ganger høyere enn i befolkningen ellers sør for Sahara. Også forekomsten av vold i leirene forble høy. Kjønnssammensetningen var betydelig forskjøvet, med en klar underrepresentasjon av voksne menn. Tilsvarende var det langt flere menn enn kvinner blant dem som var døde eller forsvunnet.
Undersøkelsen ble foretatt under vanskelige omstendigheter, og de metodiske begrensninger er åpenbare, slik både forfatterne av studien og forfatterne av en ledsagende redaksjonell kommentar (2) beskriver. Det viktigste funnet, at dødeligheten er særlig høy forut og under tvangsflyttingen, har mange nødhjelpsarbeidere erfart ved andre nødhjelpssituasjoner. Nå foreligger det altså valide epidemiologiske data som viser dette. Studien illustrerer også at nødhjelpssituasjoner varierer sterkt, og at nødhjelpen må tilpasses tilsvarende. Denne type studier kan bidra til dette. Ikke minst er det en utfordring å bekjempe fortsatt vold i tillegg til å forebygge sykdom som følge av dårlig hygiene og underernæring.
