Fødselskartet – effekt og evaluering

Materiale og metode

Samtlige gravide som kom til jordmorkontroll ved helsestasjonene i kommunene Eidsvoll, Fet, Gjerdrum, Rælingen og Ullensaker i perioden 1.2. – 30.9. 2002, ble tilbudt fødselskartet. 283 takket ja. Svært få takket nei.

Det ble utarbeidet et spørreskjema med fire spørsmål som ble stilt separat, om svangerskap, fødsel og barseltid, samt en rekke spørsmål om erfaringene med fødselskartet. Svarene ble avgitt på Likert-skalaer, med 1 som mest positive og 5 som mest negative verdi. Bakgrunnsopplysninger om paritet, alder, sivilstand, utdanningsnivå, arbeid og morsmål ble kartlagt. Spørreskjemaet ble sendt i posten til kvinnene i intervensjonsgruppen 1 – 30 uker etter fødselen. En kontrollgruppe av 271 fødende ved Akershus universitetssykehus fikk tildelt det samme spørreskjemaet etter fødselen. De fikk også med et eksemplar av fødselskartet slik at de skulle kunne vite hva undersøkelsen dreide seg om.

Svarene på de fire spørsmålene ble sammenliknet for intervensjonsgruppen og kontrollgruppen ved hjelp av toutvalgs t-test. Det ble også gjort sammenlikninger mellom likt formulerte spørsmål om svangerskap, fødsel og barseltid ved paret t-test. Vi foretok separate analyser for førstegangsfødende og flergangsfødende, da det viste seg at resultatene var noe ulike i disse gruppene.

Resultater

189 (67 %) av 283 i intervensjonsgruppen og 111 (41 %) av 271 i kontrollgruppen svarte (tab 1). Høyt utdannede var overrepresentert blant dem som svarte, og gjennomsnittsalderen var om lag ett år høyere enn blant dem som ikke svarte. Det var ikke signifikante forskjeller mellom dem som svarte og dem som ikke svarte mht. sivilstand, paritet og andel med norsk som morsmål. Mellom dem som svarte i intervensjonsgruppen og i kontrollgruppen ble det ikke funnet signifikante forskjeller.

Når det gjaldt opplevelsen av og tryggheten under svangerskap, fødsel og barseltid, ble det funnet én signifikant forskjell mellom intervensjonsgruppen og kontrollgruppen (tab 2). Kvinner i kontrollgruppen følte seg tryggere under fødselen enn kvinnene i intervensjonsgruppen. Denne forskjellen var særlig uttalt i gruppen førstegangsfødende. Blant flergangsfødende opplevde kvinnene i kontrollgruppen fødselen mer positivt, og disse følte seg tryggere under svangerskapet enn kvinnene i intervensjonsgruppen.

I kontrollgruppen følte kvinnene seg signifikant tryggere ved fødselen, sammenliknet med i svangerskapet og barseltiden (tab 2). I intervensjonsgruppen opplevde kvinnene svangerskapet signifikant mer positivt enn fødselen. Blant førstegangsfødende samlet opplevdes svangerskapet mest positivt, dernest barseltiden og så fødselen. Blant flergangsfødende samlet opplevdes barseltiden best, dernest fødselen og så svangerskapet.

Det var ingen forskjeller mellom intervensjons- og kontrollgruppen når det gjaldt vurderingen av informasjonen som ble gitt. I intervensjonsgruppen var kvinnene signifikant mindre fornøyd med informasjonen om barseltiden enn med informasjonen om fødselen og svangerskapet. De var også signifikant mindre fornøyd med informasjonen om fødselen enn med informasjonen om svangerskapet. Utslagene gikk i samme retning i kontrollgruppen. Mønsteret var det samme, men mindre uttalt, når det gjaldt om informasjonen hadde bidratt til større trygghet på egne valg. Generelt var flergangsfødende mer fornøyd med informasjonen de fikk enn det førstegangsfødende var.

78 % av kvinnene i intervensjonsgruppen hadde skrevet i fødselskartet, og 66 % hadde vist det til noen. På spørsmål om hvordan fødselskartet alt i alt bidrog til opplevelsen av svangerskap, fødsel og barseltid, svarte kvinnene i intervensjonsgruppen i gjennomsnitt 2,6 (standardavvik 0,81) på en skala fra 1 (svært positivt) til 5 (svært negativt). Kvinnene i kontrollgruppen som fikk samme spørsmål i hypotetisk form, svarte i gjennomsnitt 2,1 (0,77), signifikant mer positivt (p < 0,001). På fem av 12 utsagn uttrykte kvinnene i kontrollgruppen seg mer positivt enn kvinnene i intervensjonsgruppen (tab 3). 86 % i intervensjonsgruppen og 88 % i kontrollgruppen hadde diskutert fødselsforløpet med noen etter fødselen, de fleste i barselavdelingen.

Diskusjon

Svarprosenten i kontrollgruppen var lav. Det kan skyldes at kvinnene i denne gruppen fikk skjemaet straks etter fødselen, men det er også mulig at denne gruppen har et større selektivt frafall enn intervensjonsgruppen. Vi fant likevel små forskjeller mellom intervensjonsgruppen og kontrollgruppen i svarmønster, og de som svarte var sammenliknbare når det gjaldt sentrale sosiodemografiske og kliniske karakteristika. Vi mener derfor at gruppene kan sammenliknes.

Svarene var ikke normalfordelt, unntatt på noen få spørsmål. Likevel er respondentene mange nok til at bruk av t-test kan anses som forsvarlig. Vi foretok også Mann-Whitney- og Wilcoxon-tester, og konklusjonene ble de samme.

Når man ved å gjøre seks sammenlikninger, finner én som er signifikant, er det grunn til å være forsiktig med tolkingen. Ved nærmere gransking av spørsmålene om opplevelsen av og tryggheten ved svangerskap, fødsel og barseltid, finner vi at det signifikante utslaget for trygghet ved fødsel følges av mindre klare utslag i samme retning for de fem andre spørsmålene. Dette styrker inntrykket av at intervensjonsgruppen kan ha kommet noe ugunstig ut i forhold til kontrollgruppen. Det er ikke lett å forstå hvordan et slikt tilbud ev. skulle ha en negativ effekt. Det kan ha skapt økte forventninger om innflytelse i fødselssituasjonen som ikke er blitt innfridd, og som kan ha ført til en viss skuffelse som speiles i svarene. Resultatene fra evalueringen av bruken av skjemaet kan peke i denne retningen. Erfaringene fra utlandet med fødselsplaner er ikke entydige (4, 7). Det er funnet både positive og negative effekter (5, 6) – sistnevnte forklart med at personellet på fødeavdelingen opptrer mindre imøtekommende når kvinnen har med seg fødselsplan. En annen forklaring er at kvinnene i forbindelse med intervensjonen kan ha fått mer informasjon enn det kvinnene i kontrollgruppen fikk. Mer informasjon kan like gjerne skape mindre trygghet som mer trygghet, særlig hvis den er kompleks og ikke blir gitt med nødvendig kommunikasjonskompetanse (8, 9). Nylig fant man ved en svensk intervensjonsstudie at kvinner som hadde fått tilbud om fødselsplan, var mindre positive til måten de var hjulpet på ved fødselen enn kvinner som ikke hadde fått dette tilbudet (10). Forfatterne antyder som forklaring at et slikt skjema kan stå i veien for kommunikasjonen ved fødselen som et unikt møte mellom den fødende og jordmoren, i stedet for å være et instrument til forbedring. En mulig forklaring i vår studie er at resultatene er påvirket av at kvinnene i intervensjonsgruppen svarte lenger etter fødselen enn kvinnene i kontrollgruppen.

Det er et gjennomgående funn at informasjonen om barseltiden kommer dårligere ut, særlig gjelder det førstegangsfødende. Dette samsvarer med en tidligere brukertilfredshetsundersøkelse (11). Funnet kan spore til å arbeide for bedre informasjon om denne tiden, på den annen side var kvinnene i begge grupper generelt meget godt fornøyd med behandlingen. Når en tjeneste i utgangspunktet er meget god, skal det også svært mye til for å forbedre den. For øvrig tyder denne undersøkelsen på at det er så stor ulikhet mellom førstegangsfødende og flergangsfødende når det gjelder den relative opplevelsen av de tre fasene svangerskap, fødsel og barseltid at man bør behandle disse to gruppene forskjellig.