Legevendelrot. Foto Kjell A. Nøkleby
I juni måned kan man i Oslo-området finne en plante som heter legevendelrot. Det er først når man bruker det latinske navn Valeriana officinalis at man blir minnet om hvilken medisinsk betydning den har. Officina (lat.) er verksted, fabrikk. Offisinell er legemiddel som er opptatt i en farmakopé. Planten kan likne en skjermplante (fig 1), men den hører til vendelrotfamilien. Fargen er blekrosa til hvit. Den har en vammel duft som virker som et afrodisiakum på katter (1). Navnet vendelrot kan ha sammenheng med det å få de onde makter til å vende om (2).
Uttrekk av røttene har helt siden oldtiden vært brukt i dyremedisinen og skolemedisinen. Det er som beroligende middel planten er kjent (1). Vendelrot er nevnt i de over 2 000 år gamle hippokratiske skrifter (2). Man får fremdeles Valerianatinktur NAF på apoteket. Det er en 20 % tinktur av valerianarot og 65 % etanol. Anbefalt dosering er 10 – 20 dråper om gangen. Olje fra valeriana virker depressivt på sentralnervesystemet (3) og har vært foreskrevet mot hysteri, hypokondri, insomni og som antikrampemiddel ved epilepsi. Det sedative hovedstoffet i valeriana er monoterpenvalepotriot (3). Medisinsk bruk av planten utover tre måneder frarådes pga. en viss risiko for tilvenning (4).
Legevendelrot er svært sjelden (5), men stort sett finnes de samme virksomme stoffene i vanlig vendelrot, Valeriana sambucifolia, (med blader som sambucus, hyll) og strandvendelrot, Valeriana salina. Disse finnes over hele landet (6).
Bildet er tatt 21.6. 2004 nær Sandvikselven, ca. 1/2 km fra Sandvika.
