Sverre Kjeldsen hevder i Tidsskriftet nr. 20/2004 at økt tiazidbruk vil føre til økt forekomst av hjerteinfarkt (1). Påstanden hviler på tolking av tall fra én enkelt studie fra 1970-årene, hvor høydosert tiazid ble benyttet.
I dag anbefales tiazid i lavere doser nettopp fordi høydosebehandling har liten eller ingen forebyggende effekt på koronar hjertesykdom, mens det motsatte er tilfellet når det gjelder lavdosert tiazid (2). Derfor er det meningsløst å henvise til en høydosestudie i denne sammenhengen. Kjeldsen skriver dessuten om den aktuelle studien at «14 døde i tiazidgruppen og bare tre i ubehandlet gruppe» (1). De riktige tallene er at 21 døde i tiazidgruppen og 20 i ubehandlet gruppe, noe som også blir understreket i publikasjonen det refereres til (3). Tallene Kjeldsen bruker representerer de dødsfallene som antakelig skyldtes koronarsykdom, basert på data fra dødsårsaksregisteret fem år etter at studien egentlig var avsluttet.
Påstanden om at «ingen andre studier noe sted i verden har kunnet vise at tiazider forebygger hovedproblemet ved mild til moderat, ukomplisert hypertensjon, nemlig hjerteinfarkt» forvirrer. Det er riktig at denne type undersøkelser stort sett er gjort med pasienter med svært høyt blodtrykk eller med tilleggslidelser som diabetes eller hjerte- og karsykdom, men dette gjelder for alle medikamentklassene. Kjeldsen må besvare følgende spørsmål: Hvilke medikamenter er vist å forebygge hjerteinfarkt hos pasienter med mild til moderat ukomplisert hypertensjon?
For å beregne gevinsten av antihypertensiv behandling er det vanlig å slå sammen data fra flere blodtrykksstudier, inklusive undersøkelser hvor deltakerne hadde tilleggslidelser. Resultatet blir da temmelig likt enten man ser på lavdosert tiazid, ACE-hemmer eller kalsiumkanalblokker: Risikoen for koronar hjertesykdom reduseres med anslagsvis 20 % sammenliknet med placebo (2, 4).
Kjeldsen skriver «60 – 70 % av pasientene må slutte med behandlingen i løpet av det første året hvis behandlingen gis som monoterapi» (1). Han refererer til én observasjonsstudie basert på amerikanske registerdata. Det er nedslående at han velger å legge mer vekt på en slik studie enn på randomiserte kontrollerte forsøk. En systematisk oversikt over sammenliknende studier tyder på at tiazider tolereres like godt eller bedre enn andre medikamentklasser (5).
Norske leger må stille seg kritisk til informasjon som formidles til dem, også fra toneangivende spesialister.
