I Tidsskriftet nr. 19/2004 hevder Lars Johan Materstvedt & Johan-Arnt Hegvik (feilaktig) at Kants etikk viser det er moralsk forsvarlig å starte respiratorbehandling av håpløst syke pasienter for senere organdonasjon på bakgrunn av antatt samtykke (1). Kant sier moralen er grunnlagt i vår felles fornuftsevne og formuleres i det kategoriske imperativ, innbefattet påbudet om å behandle enhver som formål i seg selv. Derfor mener forfatterne vi kan forutsette at alle vil «akseptere det moralske påbud om å behandle dem som trenger organer som formål i seg selv» og «ville ha samtykket til elektiv ventilasjon for å redde andres liv». Følgelig er samtykke fra den døende eller de pårørende ikke påkrevd: «Den døendes siste vilje blir da oppfylt» (1).
Kant mente imidlertid at å behandle noen som et formål vil si å la hver enkelt selv avgjøre hva som er moralsk riktig i situasjonen og handle ut fra denne beslutningen (2). Det kategoriske imperativ er felles for alle. Det betyr ikke at jeg kan tvinge andre til å anvende prinsippet slik jeg mener er rett. Det gjelder også dem som ikke kan uttrykke sin beslutning fordi de er døende. Vi har plikt til å gjøre andre lykkelige, vi har ikke plikt til å gjøre dem moralsk gode. Moralske plikter kan vi bare pålegge oss selv (3). Selv om Kant hadde akseptert den moralpaternalisme som skisseres i artikkelen, ville det ikke gjelde donasjon, for påbud om konkrete handlinger gjelder bare de fullkomne plikter, slik som ikke å skade andre. Plikten til å hjelpe andre er ufullkommen og kan ikke spesifiseres i én bestemt handling (4). Videre er spørsmålet om hvilke regler som skal gjelde for organdonasjon et samfunnsanliggende, ikke privatmoralsk. Her gjelder det liberalistiske prinsipp om at alle skal ha frihet så langt det samsvarer med andres tilsvarende frihet (5).
Kants etikk gir altså ingen absolutt plikt til organdonasjon, og om vi hadde slik plikt, kunne den ikke nedfelles i et offentlig regelverk. Kants intensjon var å fange det essensielle i våre felles moralske intuisjoner. Respekten for alvorlig syke og døende mennesker og respekten for at andre kan ha en annen oppfatning av hva som er riktig i en konkret situasjon er avgjørende, fordi vi alle har samme evne til å utøve moralske valg.
