Spitzers studie er retrospektiv og baserer seg på telefonintervju med personer som med oppgitt positivt utfall hadde gjennomført hovedsakelig religiøst inspirerte «reorienteringsprogrammer» (1). Rekrutteringen skjedde i tett samarbeid med organisasjoner som driver slik virksomhet, og 78 % av deltakerne hadde på forhånd offentlig argumentert for «reorientering» (2, 3). Det er usikkert om alle deltakerne var homoseksuelle (1, 2). Studien viser kun at noen av disse hevder at de kan leve i et heteroseksuelt forhold. Det er derfor ikke mulig å generalisere noe som helst ut fra denne sterkt kritiserte studien (1, 3), som nå utnyttes politisk (2, 4).
Spitzer selv erkjenner de fundamentale metodologiske problemene (1). Han påpeker at et slikt utfall er sjeldent og sier det vil være en alvorlig feil å konkludere at selv høyt motiverte homoseksuelle kan endre sin seksuelle orientering, eller at studien viser at homoseksualitet er et valg (4). Svares artikkel i boken Norsk homoforskning konkluderer også med at seksuell orientering ikke er noe vi fritt velger.
Det er avgjørende for god behandling å respektere pasienters integritet og autonomi. Jo sterkere et individ er influert av og under press av rådende normer i vedkommendes sosiale kontekst, desto vanskeligere er det å oppnå autonomi. Man må derfor undersøke bakgrunnen for et ønske om å endre eller undertrykke sin homofili, og gi informasjon som styrker autonomien. Usynliggjøring av homofil ungdom representerer en vesentlig helserisiko, der lavt selvbilde bidrar sterkt til den alvorlige selvmordsproblematikken (3). «Terapier» som øker den internaliserte homofobi er i denne sammenheng farlige.
Norsk psykiatrisk forenings uttalelse mot «reparativ terapi» ivaretar viktige allmenne samfunnsmessige verdier som antidiskriminering (5). Schjøth ser på homofili som en uønsket og patologisk tilstand, som bør behandles på en eller annen måte. Vi håper at Schjøth ikke selv bedriver denne malpraksis han så sterkt argumenterer for.
