Det skapende mellomrommet pasient – lege

Avhandlingen er en kvalitativ studie. Den beskriver en vandring, både konkret og i overført betydning. Den er i fortellende stil og med en jegstemme.

Bakgrunnen var en frustrasjon over fagets tilkortkommenhet i møter med mange lidende mennesker i allmennpraksis. Det vokste frem et ønske om å utfordre både faglig forståelse og kvaliteter i selve møtet mellom pasient og lege.

Rent konkret la jeg om deler av min praksis i retning av å gi pasienten og deres livsfortelling større plass i konsultasjonen, noe som resulterte i til dels dramatiske endringer hos flere av dem som søkte legehjelp.

Første del av forskningsprosjektet bestod i en konkret reise sammen med en pasient. Ved å finne seg selv igjen i en oppvekst han hadde prøvd å glemme, ble det en følgeriktighet for ham mellom levd liv og de betydelige sykdomsplagene han strevde med i godt voksen alder. Han regner seg i dag som frisk.

Den andre delen av feltarbeidet bestod i samtaler med tidligere pasienter om hva de anså som viktig for dem når pasient og lege møtes. En ny intervjurunde omkring samme tema fant sted etter noen måneder.

Både tilbakereisen og medtenker-samtalene ble tatt opp på lydbånd, – de siste også på film.

De 13 medtenkerne la vekt på hvor viktig det var primært å møte et menneske når de søkte lege. De anså det som vesentlig at de kunne føle seg trygge på at legen hadde et genuint engasjement overfor dem som personer. Kort sagt at legen ville dem vel.

Ut fra dette basale ønsket sprang det frem beskrivelser om betydningen av å bli sett som helt menneske, bli lyttet til, tatt på alvor, og at det kunne være åpenhet for ethvert tema.

Sårbarhet ble et sentralt samtaleemne og omfattet både voksne og barn – og legen selv. Muligheten for krenkelse i møter med helsevesenet ble vektlagt underveis.

Medtenkernes synspunkter ble så holdt opp mot sentrale europeiske filosofers tankegods fra det siste hundreåret. En fenomenologisk helseforståelse, en hermeneutisk tilnærming, samt studier av Emmanuel Levinas, en tenker som peker utover disse perspektivene, gav et spennende møte mellom hverdagsfilosofene og fagfilosofene.

Avhandlingen avsluttes med flere spørsmål til medisinen: – om faget har et innebygd snev av forakt for svakhet, om legens sårbarhet er hennes styrke, og om det er plass for kjærlighet i vår forståelse av medisinsk praksis? Og kan det erfarte skapende mellomrommet i møtet mellom pasient og lege antyde hva legekunst kan dreie seg om?