Selvmordsatferd i menneskebehandlende profesjoner

Årsakene til forhøyede selvmordsrater i ulike yrker er ikke fullstendig kjent. Psykiske lidelser, arbeidsstress, selvseleksjon av sårbare personer samt tilgang til selvmordsmetoder kan ha betydning. Tidligere studier har vist at bl.a. leger og sykepleiere har forhøyet selvmordsrate. Det har vært hevdet at selvmord også forekommer hyppig i politiet, men vi viser i en systematisk litteraturgjennomgang at det ikke er dokumentasjon for dette.

I denne avhandlingen har vi undersøkt selvmordsatferd blant fem menneskebehandlende profesjoner i Norge: leger, sykepleiere, tannleger, teologer og politi.

Forekomsten av selvmordstanker og -forsøk ble studert i to landsomfattende tverrsnittsstudier blant leger (n = 1 064) og politi (n = 3 272). Alvorlige selvmordstanker siste år ble rapportert av henholdsvis 2,6 % og 1,7 % («Har du noen gang vært i den situasjonen at du alvorlig har overveiet å ta livet ditt, til og med planlagt hvordan du i så fall skulle gjøre det?»). I en landsomfattende longitudinell undersøkelse ble selvmordsatferd undersøkt i det siste året av medisinstudiet (n = 522) samt i første og fjerde år etter embetseksamen. 6 % av unge leger rapporterte alvorlige selvmordstanker siste år. Et mindretall (10/28) hadde søkt hjelp. Prediktorer for alvorlige selvmordstanker og overgang fra slike tanker til selvmordsplaner var alvorlige depressive symptomer og visse personlighetstrekk. Realitetssvakhet (personlighetstrekk) var uavhengig prediktor både for selvmordsplaner i politiet og for overgangen fra tanker til planer hos unge leger. Subjektive helseplager var uavhengig prediktor for selvmordsplaner både blant leger og politifolk.

I avhandlingens siste delarbeid ble selvmordsraten blant de fem menneskebehandlende profesjonene sammenliknet med raten blant akademikere og den øvrige befolkning i Norge i perioden 1960 – 2000.

Selvmordsraten blant leger har vært forhøyet. Dette kan ha sammenheng med bl.a. overhyppighet av affektive lidelser, inadekvat hjelpsøking samt lett tilgang til og kunnskap om selvmordsmetoder. Selv om flere forhold knyttet til arbeid og yrke kan spille inn ved selvmordsatferd, ligger som oftest hovedårsakene til slik atferd utenfor arbeidsplassen. Følgelig rapporterte både leger og politi at personlige og familiære forhold var de viktigste medvirkende forhold til utvikling av selvmordsatferd.

Selvmordsforebygging kan rettes inn mot befolkningen (primærforebygging), risikogrupper (sekundærforebygging) eller individer (tertiærforebygging). Det mest relevante på arbeidsplassen er å legge til rette for forhold som kan bidra til bedre generell fysisk og psykisk helse og være oppmerksom på ansatte som har psykiske (inklusive rusrelaterte) problemer, og hjelpe til slik at de kommer til behandling og eventuelt skjermes for arbeidsoppgaver som kan gjøre vondt verre.