Olav Flaten skriver i Tidsskriftet nr. 20/2004 at de fleste medisinske fremskritt de siste tiårene har kommet ved at forskningsresultater er blitt kommersialisert, og at gruppen «Leger mot økt kommersialisering og korrupsjon» nok vil måtte seile i sterk motvind med sine bekymringer (1).
Den tidligere ABC-helsejournalisten Nicholas Regush skriver i artikkelen I Beg to Differ (2) bl.a. at «åpne din munn mot den rådende medisinske visdom og forvent å bli skutt i kneet eller enda verre. Glem med sikkerhet å bli honorert med gratis reiser til «utdanningsbegivenheter» på Hawaii. Dersom du ønsker en alle tiders mulighet til suksess innen medisin, så innordne deg og beskytt profesjonen mot alle de vantro. Det er den enkle oppskrift som betaler for ditt drømmehus. Demokratiet innen medisin er raskt døende» (oversatt av undertegnede).
Formidlet legemiddelinformasjon har ikke forventet kvalitet, noe som kommer til uttrykk bl.a. i en opinionsundersøkelse utført for Legeforeningen. 83 % av de spurte mente at bindinger mellom leger og legemiddelindustrien påvirker legenes valg av legemidler (3).
Når legen, som er legemiddelfirmaets eneste forretningspartner, velger å akseptere en ytelse fra et firma, bør han/hun være oppmerksom på at dette ikke kun er en verdiutveksling mellom lege og firma, men at den også omfatter en tredjepart (pasienten) som legen har en lovpålagt lojalitetsplikt overfor. En lege bør i likhet med en dommer ikke akseptere ytelser fra en involvert part: Ikke engang en penn (med eller uten logo) eller en såkalt gratis lunsj. Skal man bli kvitt all «spin» og hvitvask som i dag rir helse- og rettsvesenet nærmest som en mare, bør det innføres nulltoleranse hva legenes mulige interessekonflikter angår: Leger kan ikke tjene to herrer samtidig. Det er ikke mulig, slik enkelte leger gir uttrykk for, å være habil selv om man er litt bestukket (korrupt); enten er man det eller så er man det ikke. Dersom pasientene (forbrukerne) skal kunne ivareta sin helse og økonomi, er de avhengig av å kunne motta en uhildet (skriftlig) informasjon, men dette er kun mulig dersom legemiddelfirmaene forbys å sponse legers sosiale posisjon og økonomi.
Av de 348 nye legemidler som ble introdusert av de 25 største amerikanske produsenter i perioden 1981 – 88, vurderte legemiddelmyndighetene (Food and Drug Administration) at 3 % hadde et potensielt viktig bidrag til eksisterende terapier, 13 % et potensielt beskjedent bidrag og 84 % et lite eller intet potensielt bidrag (4).
