I Tidsskriftet nr. 22/2004 har Reidun Førde, som leder for Rådet for legeetikk, en uttalelse (1) vedrørende en klage på varsleren i den såkalte Bærum-saken, kalt overlege B, fra to andre overleger ved Bærum sykehus. Klagen dreide seg om de utsagn overlege B har brukt om lindrende sederende behandling av terminalt kreftsyke pasienter ved sykehuset. Utsagnene klagerne særlig påpekte var:
«Påstander om stille overenskomst mellom leger og sykepleiere som la uhelbredelig syke og deprimerte i søvn med dødelig drypp, når de i stedet skulle vært henvist til psykiater»
«insinuering i skriv til Riksadvokaten om nazimetoder slik «dødens engler» brukte dette på små barn under 2. verdenskrig»
«beskyldninger om drap på Bærum sykehus i 10 år, med metoder som han sammenligner med dem som ble brukt i Nazi-Tyskland»
Hovedsaken i uttalelsen fra Rådet for legeetikk dreier seg om hvorvidt disse karakteristikker som overlege B hadde brukt, var kollegialt akseptable i forhold til § 5 i kapittel II i etiske regler for leger. Denne bestemmelsen lyder: «Offentlig og annen debatt mellom kolleger i medisinske og helsepolitiske spørsmål skal holdes på et saklig plan». Rådets konklusjon ble: «Rådet må beklage noe av den form og de karakteristikker som overlege B valgte å bruke i debatten i ettertid, og derigjennom brøt § 5 i kapittel II i etiske regler for leger».
Uten å ha satt oss inn i hvilke grader for kritikk Rådet for legeetikk vanligvis bruker, synes vi at kritikken er påfallende svak. Vi vil minne om at legen som var anklaget for å ha utført aktiv dødshjelp, er blitt frifunnet for dette etter en omfattende etterforskning i vårt rettsapparat. Helsetilsynet hadde bare bemerkninger om mangelfull journalføring og noe uklare ansvarsforhold ved avslutningen av behandlingen av en terminalt syk kreftpasient. Vi synes det er en verden av avstand mellom konklusjonene i rettsapparatet og Helsetilsynet og de ovennevnte karakteristikker av forholdene ved kreftavsnittet ved Bærum sykehus. Reidun Førde må sannelig være vant til kraftig språkbruk når hun ikke tar sterkere avstand fra en sammenlikning av den omtalte behandling ved Bærum sykehus med noen av Nazi-Tysklands mest groteske overgrep.
