Å amme eller ikke amme?

Dette er HIV-smittede kvinners vanskelige valg av spedbarnsernæring i Kilimanjaro-regionen, Tanzania. Av over en million HIV-smittede barn kommer de fleste fra utviklingsland, særlig fra Afrika, og de er blitt smittet av sin mor (under graviditet, ved fødsel eller via brystmelk). Strategier for å redusere smitten er blitt introdusert i i-land, men disse strategiene er ofte urealistiske i u-land. HIV/AIDS-epidemien og risikoen for HIV-smitte via morsmelk har på en dramatisk måte endret forutsetningene for ammearbeidet i ressursfattige land. Amming øker risikoen for overføring av HIV-viruset, men nyere studier har vist at eksklusiv amming kan minske risikoen.

Denne studien var lagt opp med sikte på å skaffe til veie den informasjon som er nødvendig for å fremme amming i dagens situasjon og belyser hvor gjennomførbare retningslinjene for amming og HIV/AIDS er i et ressursfattig område. Prosjektet var lagt til ett urbant og ett ruralt område i Kilimanjaro-regionen i Tanzania. Studien består av en tverrsnittsstudie av 500 gravide kvinner, fokusgruppediskusjoner med samme målgruppe og dybdeintervjuer med helsepersonell (lokale HIV/AIDS-rådgivere).

Få kvinner praktiserer eksklusiv amming i denne regionen. I tillegg gav kvinner i undersøkelsen uttrykk for at det er 100 % overføring av viruset fra mor til barn, og selv rådgiverne tvilte på funnene om at eksklusiv amming kunne redusere overføring av HIV-viruset. Dermed ser få nytten av å praktisere et alternativ til vanlig ammepraksis som et ledd i å redusere overføringen av HIV-viruset.

Mange faktorer påvirker kvinners valg av spedbarnsernæring: forhold til ektemann og slektninger, vurdert risiko ved å fortelle sin partner om HIV-status, økonomi og en sterk ammekultur. Risikoen for å bli mistenkt for å være HIV-infisert og dermed bli utsatt for stigmatiserende handlinger ble ansett å være stor for de kvinnene som valgte ikke å amme. I praksis har HIV-infiserte kvinner liten mulighet til å praktisere et alternativ til amming.

HIV/AIDS-rådgiverne uttrykte bekymring for at man i mange år har fremmet amming, men at man nå i disse AIDS-tider er mest opptatt av faren ved å amme. De mente at dette kunne bli oppfattet som motsigende, når amming både er best (i noen situasjoner) og verst (i andre situasjoner). HIV/AIDS-rådgiverne hadde generelt for lite opplæring i selve rådgivningssituasjonen, og de manglet i stor grad kunnskap om ulike typer av spedbarnsernæring for å kunne drive forsvarlig rådgivning til gravide. Funnene peker på at det er stort behov for å tilpasse retningslinjer om amming og AIDS til lokale forhold og behov.