Osteokondrose – etiologi og patogenese

Når dyr og mennesker vokser, skjer knoklenes lengdevekst ved at en spesiell type brusk, den enkondrale brusken eller tilvekstbrusken, danner nytt vev. Slik brusk finnes under leddbrusken på epifysene og i vekstlinjene. Veksten skjer ved at bruskvevet som dannes, brukes som en forskaling for beincellene, slik at det omformes til mineralisert beinvev. Denne prosessen kalles enkondral forbeining.

Gjennom årene er det blitt undervist at brusk mangler blodkar og dermed ikke er avhengig av blodtilførsel. Blodkarene i de såkalte karkanalene i tilvekstbrusken ble imidlertid beskrevet så tidlig som på 1700-tallet. Men de har i liten grad vært gjenstand for oppmerksomhet og er dermed heller ikke satt i forbindelse med noen sykdom. Først i 1980-årene ble det fremsatt teorier om at disse kunne spille en rolle i utviklingen av osteokondrose.

Osteokondrose er en av de vanligste årsakene til invalidiserende halthet hos gris, hest og hund. Den gir også alvorlig leddlidelse hos menneske. Selv om det har vært forsket mye på lidelsen, har man ikke klarlagt hva som forårsaker den eller hvordan den oppstår. Blant de foreslåtte etiologiske faktorene har man særlig satt søkelyset på effekten av arv og hurtig tilvekst. Men også anatomisk utforming, traume og feilernæring er nevnt som årsaksfaktorer. Osteokondrose har vært definert som en svikt i den enkondrale forbeiningsprosessen. Hva som fører til denne svikten, er imidlertid ukjent. Det har vært foreslått at patogenesen enten er danning av brusk med utilstrekkelig mekanisk styrke, en dyskondroplasi, subkondral beinvevsnekrose eller svikt i blodforsyningen til tilvekstbrusken.

Målet med dette prosjektet har vært å finne ut hva som er årsakene til osteokondrose og hvordan denne sykdommen oppstår og utvikler seg. Gris har vært brukt som modelldyr. Det har vært lagt særlig vekt på å belyse hvilken rolle blodkarene i tilvekstbrusken spiller, og om faktorer som hurtig vekst, vekt eller arv påvirker forekomsten og alvorlighetsgraden av osteokondrose.

Prosjektet viste at blodkarene er til stede i tilvekstbrusken ved kneleddet hos griser i ung alder, men at de tilbakedannes etter et fastlagt, tidsbestemt mønster, slik at grisen som «ungdom» etter hvert ikke lenger har slike blodkar. Det som skjer ved denne naturlige tilbakedanningen er at endotelet i enden av blodkaret dør, sannsynligvis i apoptose, mens antatte mesenkymale stamceller som finnes omkring dem, utvikler seg til matriksproduserende kondrocytter. Dermed «forsvinner» blodkaret, mens tomrommet fylles med brusk. Denne prosessen skjer gradvis og uten at den omkringliggende brusken skades.

Osteokondrose kjennetegnes i motsetning til dette av at hele blodkar dør samtidig. Brusken som mottar blodforsyning fra disse karene vil da nekrotisere. Den døde tilvekstbrusken vil ikke kunne omdannes til beinvev, men blir stående som et bløtt, nekrotisk vev. Leddbrusk som ligger over et slikt område blir utsatt for økt belastning og kan dermed sprekke opp, slik at en får en osteochondrosis dissecans.

Prosjektet viste at utviklingen av osteokondrose ikke hadde sammenheng med hurtig vekst, tung vekt eller en generelt forstyrret tilbakedanning av blodkarene i tilvekstbrusken. Derimot fantes en tydelig sammenheng mellom arv og forekomst/alvorlighetsgrad av sykdommen. Et viktig funn var at blodkarene i tilvekstbrusken i en viss periode skifter kilde fra blodkar utenfor leddene til blodkar inne i beinmargen. De nye karforbindelsene dannes i overgangen mellom tilvekstbrusk og bein. Undersøkelsene indikerer at det er disse blodkarene som ødelegges ved osteokondrose.

Man kan tenke seg at det ved mekaniske påkjenninger mot overgangen mellom tilvekstbrusk og bein oppstår mikrofrakturer som river over eller blokkerer blodforsyningen til tilvekstbrusken. Det berørte blodkaret og den berørte tilvekstbrusken vil da dø. Om det er slik, kan anatomisk utforming av leddet, en faktor som i høy grad er arvelig, tenkes å avgjøre om et individ er disponert for å få slik mekanisk påkjenning, mikrofrakturer og osteokondrose.

Denne modellen for hvordan osteokondrose oppstår, representerer en ny måte å tenke på. Om den fremsatte teorien er riktig, vil det være mulig å forebygge osteokondrose hos dyr ved å fokusere på optimal utforming av ledd og knokler ved valg av avlsdyr. Videre kan man forsøke å forebygge osteokondrose hos disponerte individer gjennom å forhindre uheldig mekanisk påkjenning i de tidsperiodene de er utsatt for skade, for eksempel gjennom tilrettelegging av trening og miljø.