Depresjon er satt i sammenheng med unormal regulering av den endogene kortisolbalansen. En enkeltnukleotidpolymorfisme gir muligens hyppigere depresjon, men samtidig bedre effekt av antidepressiv behandling.
Deprimerte pasienter har varierende antall depressive episoder og forskjellig respons på medikamentell behandling. Lite er kjent om mekanismene for dette. Mennesker som er plaget med depresjon, har ofte forhøyede nivåer av kortisol, noe som er satt i sammenheng med redusert negativ tilbakemelding i hypothalamus-hypofyse-binyrebark-aksen (HPA-aksen) og redusert glukokortikoidreseptorsensibilitet.
I en studie fra Tyskland ble enkeltnukleotidpolymorfismer i flere ulike gener analysert hos deprimerte personer og i kontrollgrupper (1). Forskerne fant at deprimerte som var homozygote for én bestemt variant i FKBP5-genet, fikk signifikant raskere effekt av antidepressiver, men også flere depressive episoder. Resultatene var uavhengige av hvilken type medikament pasientene hadde brukt.
– Resultatene må tolkes med forsiktighet. Forskerne undersøkte et større antall DNA-varianter i åtte gener. Dette innebærer risiko for falskt positive funn, selv om man har korrigert for multippel testing og har utført et lovende replikasjonsforsøk i et uavhengig pasientmateriale, sier professor Vidar M. Steen ved Senter for medisinsk genetikk og molekylærmedisin, Haukeland Universitetssjukehus.
– Den aktuelle polymorfismen i FKBP5-genet er lokalisert utenom kodende sekvens, i et såkalt intron, og har tilsynelatende ikke noen innvirkning på genaktiviteten. Så selv om det ble påvist at personer som er homozygote for denne genvarianten hadde økt nivå av FKBP5-proteinet i perifere lymfocytter, gjenstår det å forklare mekanismene for funksjonsendringen og den kliniske effekten, avslutter Steen.
