Mennesket skal ikke brukes som et middel alene til å oppnå nytte for andre. Likevel kan fjerning av øyne på en avdød forsvares.
Øyeleger trenger å øve teknisk vanskelige prosedyrer, men bruk av det humane øyet stiller legen overfor etiske dilemmaer. Illustrasjonsfoto
Rådet har via Legeforeningen fått en henvendelse fra overlege NN som ber om Den norske lægeforenings syn på etiske og juridiske sider ved en praksis der øyne fjernes på avdøde i forbindelse med obduksjoner for at øyeleger kan innøve teknisk vanskelige prosedyrer.
Konfliktfylt
Ifølge NN øker behovet for trening med utviklingen i faget der stadig mer forfinede teknikker tas i bruk. Det hevdes at trening på dyreøyne ikke kan erstatte trening på humane øyne pga. ulike anatomiske forhold mellom mennesker og dyr. Selve fjerningen av øynene er lite mutilerende, og øynene kan erstattes av proteser slik at utseendet på den avdøde ikke endres.
Rådet har drøftet problemstillingen og tar kun stilling til de etiske sidene av problemet:
Den aktuelle problemstillingen er et eksempel på en konflikt mellom to sentrale etiske hensyn, nytten av medisinsk teknisk kunnskap på den ene siden og respekt for den avdøde på den andre.
Problemstillingen likner de etiske problemene ved intubasjonstrening på nyfødte som rådet drøftet i 1995 (1), og bruk av døde som organdonatorer. I alle disse problemstillingene er hensikten å redde andres liv eller behandle sykdom ved å gi utøvere av teknisk vanskelige og nødvendige inngrep best mulig kompetanse.
Vilkår må være oppfylt
Et sentralt prinsipp i den medisinske etikken er at mennesket ikke skal brukes som et middel alene til å oppnå nytte for andre. Et annet viktig hensyn er hensynet til de pårørende og deres sorgarbeid.
Øynene er en sentral del av ansiktet. Mange knytter sterke følelser til denne delen av et ansikt som man er glad i. Dette personlige området må derfor behandles med særlig stor varsomhet. Rådet mener at fjerning av øynene på en avdød likevel kan forsvares dersom noen vilkår er oppfylt.
Det må for det første ikke være slik at innøvelse av teknikken like godt kan gjøres på andre måter, ved trening på dyreorgan eller liknende. Dette kravet synes ifølge innskriveren å være oppfylt her.
Må ikke skjules
Videre må pårørende spørres om tillatelse til inngrepet. Selv om dette kan oppleves som ubehagelig for den som spør, er rådet av den oppfatning at en skjult praksis er etisk galt og ødeleggende for tilliten til denne typen nødvendige praksis.
Det er mye som tyder på at pårørende vil si ja når forespørselen begrunnes skikkelig, og at de fleste pårørende finner det krenkende at inngrep gjøres på deres kjære uten at de er informert og forespurt. Også når det gjelder bruk av indre organer til forskning og undervisning, går utviklingen i retning av at pårørende må spørres om tillatelse.
