I pressen er det fra tid til annen reportasjer om gamle og deres hverdag, der store og små hverdagsproblemer og måten de løses på belyses. Slutten på livet – døden – det eneste som er helt sikkert, blir skjøvet vekk.
Noe av den samme virkeligheten møter oss i alkoholdebatten for tiden. Studier viser at alkoholmisbruk og alkoholisme årlig koster samfunnet beløp i milliardklassen. Antall alkoholikere og personer med risikoatferd er oppimot 8 – 10 % av den mannlige befolkningen, og kvinnene kommer raskt etter. Til tross for slike tall viser debatten at det er få som tar problemene på alvor. Godtfolk inntar den benektende holdning, den samme som overfor døden: Det er de andre som blir alkoholikere, ikke jeg.
Før en ny og realistisk holdning inntrer, at det gjelder oss alle, hjelper all verdens opplysning og propaganda lite. I realiteten har vi et folkehelseproblem på linje med kreft og hjerte- og karsykdommer. Hver enkelt av oss må se problemet i øynene og våge å se det vi ikke vil se. Det er et problem i problemet, dette at den som drikker ikke ser sitt problem. Alkoholikeren bortforklarer og tror på sine løgner og forestillinger. Man skal stille spørsmål direkte om alkoholforbruk, men ikke alltid tro på svaret.
Risikoatferd med henblikk på å pådra seg tobakksskader er dramatisk endret de siste 10 – 20 årene. Dette kan gi håp, men å tro på rask gevinst vil gi skuffelser. Det er snakk om perspektiv på årtier. Hvordan skal man lære seg naturlig forhold til et stoff vi ikke har noe naturlig forhold til?
For noen er et hovedmotiv for sydenferie å pleie sin alkoholisme. Denne erkjennelsen finnes sjelden. Det er de andre som dør. Det er de andre som blir alkoholikere. Vi må være innstilt på å kaste tanker om skyld, synd og skam over bord og være villig til nytenkning.
