Old Drupal 7 Site

H. Stormorken & F. Brosstad svarer:

Helge Stormorken, Frank Brosstad Om forfatterne
Artikkel

Svaret til Bjørn Klevmark, som har et saklig innlegg uten å dømme oss nord og ned, ligger stort sett i innlegget til Talseth & Hedlund. Men Klevmark tar opp et viktig punkt: en eventuell organisk sammenheng mellom fibromyalgi og hyppig vannlating. Fra vårt materiale på ca. 600 pasienter har vi 100 DNA-prøver fra en rekke familier med fibromyalgi i tre generasjoner der mønsteret er dominant. Under vårt forsøk på å publisere det, er det avfeid som psykosomatisk smitte. Men vi har motargumenter. For det første: Både i vårt og andres materiale forekommer fibromyalgi fra tidlig barnealder. For det andre: Hos tre bortadopterte personer som utviklet fibromyalgi, og som har funnet igjen sine biologiske foreldre, viste det seg at opphavet lå der. Prøvene har nå ligget i 13 år uten at det har vært mulig å finne midler til å undersøke dem. På grunnlag av våre observasjoner er vår hypotese at fibromyalgi er et biososialt syndrom, dvs. genetisk grunnlag med sosiale forhold som penetransfaktor, og med både somatiske og psykiske utslag. Til støtte for dette er blant annet at det i materialet var en klar overvekt av pasienter med lav inntekt (Whitehall-effekten, «the status syndrome»), og at fibromyalgi begynte å vise seg samtidig med kvinnenes inntog på mannens enemerker.

For øvrig er det ganske merkelig at vår telling skulle føre til så mye bulder. Den store kommisjon av fremragende revmatologer som laget American College of Rheumatologys kriterier for fibromyalgidiagnosen i 1990, samtidig med vår undersøkelse, er basert vesentlig på telling. De hadde inkludert spørsmål om vannlating, som nevnt i vår artikkel. De fant en sensitivitet på bare 26 %, og symptomet ble dermed ikke godkjent som kriterium. Vi tror den amerikanske prippenhet spilte dem et puss.

Vi måtte oversende kopi av resultatene for den første urodynamiske undersøkelsen av en fibromyalgipasient som ble foretatt ved Rikshospitalet. Den kan derfor bekreftes derfra. Ragnar Stien, som utførte den, kalte funnet «sensory urgency», en betegnelse som vi synes er god, selv om vi da tråkker i andres bed.

Anbefalte artikler