Undertegnede var i de flodbølgerammede områdene på Sri Lanka en uke etter tragedien. Leger kom fra hele verden, klare til å medisinere og til å reparere brukne bein, men hvordan helbreder man en hel nasjon som har mistet ektefeller, barn, hjem – et helt liv? Dette er utfordringen legene møter. Det var først og fremst det forferdelige synet av barna, så mange barneliv som var gått tapt, og foreldre som hadde mistet sine barn, som gjorde inntrykk.
Sri Lanka var det landet som i forhold til innbyggertallet hadde det høyeste antall døde av tsunamien. Mer enn 30 000 mennesker døde i løpet av minutter. Tragedien var ikke avgrenset til ett enkelt område. Mer enn 70 % av øyas kyst ble truffet av dødsbølgene. – Forvirrede overlevende stirret på bilder av døde dag etter dag, halvt i håp om å gjenkjenne en savnet. To søstre lette etter sin yngre bror, som var den som brødfødde familien. En annen kom med bilde av sin venn som kjørte et tog dømt til å bli tatt av bølgene. – Så mange døde så fort.
Lik er vansiret til det ugjenkjennelige av solen og påkjenningene de fikk i vannet. Det er ikke tid nok til å identifisere alle de døde før de begraves i massegraver. Familier fikk aldri sjansen til å ta farvel, og de får sannsynligvis aldri vite hvor deres kjære ble begravd. Kalmunai, en fiskerlandsby på østkysten, var ødelagt og det var mer enn 4 000 døde, blant dem mer enn tusen mødre. På et øyeblikk var en generasjon av kvinner utryddet.
Det er så mange enkemenn og foreldreløse. Hvordan vil de kunne komme seg videre i livet? Det er et spørsmål jeg prøver å forstå. Et av sykehusene på nordøstkysten måtte ta seg av mer enn 1 200 lik. Noen av ofrene var familie og naboer av de ansatte ved sykehuset. Hvor lenge vil de mentale arrene sitte etter at de fysiske arrene er leget? Leger og hjelpearbeidere i tsunamiområdene vil ha hendene fulle i mange år fremover. Nesten en halv million mennesker ble skadet i katastrofen, og opp mot fem millioner mennesker er husløse og har mistet alt.
Jeg har en appell til de lokale og internasjonale organisasjonene som har kontorer i de aktuelle områdene: U.S. Agency for International Development, Verdens helseorganisasjon, UNICEF, International Red Cross, Oxfam, CARE, nasjonale og lokale srilankiske grupper og Tamil Health Organisation. Det var 81 tilsvarende organisasjoner før tsunamien, og jeg har ingen idé om hvor mange det er nå. Norsk Tamilsk Helse Organisasjon (TRO-NTHO) har menneskene, kjenner infrastrukturen godt og kommer til å være i områdene på fast basis. Vi er villige til å koordinere hjelp. Vi må alle drive samme politikk av hensyn til befolkningen.
