Jeg er lege, 50 år gammel. For 20 år siden gikk jeg kraftig ned i vekt og fikk, som den første i familien, påvist «ungdomsdiabetes». Etter diagnosesjokket startet jeg med insulininjeksjoner og gjenvant min normalvekt på ca. 80 kg etter noen måneder. Jeg har alltid prioritert å være i god form og har i mange år løpt ca. 50 kilometer per uke. Om vinteren, når føret tillater det, bytter jeg ut mye av løpingen med skigåing. Sykkel bruker jeg året rundt. Hele familien, kone og to ungdommer, trener en del sammen. Vårt innbyrdes nivå ligger innenfor rammen ± 20 % slik at treningen blir meningsfull for alle. Slik kan vi forsvare tidsbruken, og det sosiale aspektet ivaretas.
Jeg har tidligere tilbakelagt åtte maratonløp, to sammen med kone og de resterende sammen med andre konkurrenter. Det legges alltid opp som en liten ferie. I november 2004 drog min ektefelle og jeg til Provence for å løpe, kona halvmaraton og jeg helmaraton. Startstedet var i Pertuis, to mil nord for Aix. Løypa på vel 42 kilometer gikk i kupert lende, mest asfalt, men også en del skogsterreng. Jeg passet på å være tom for insulin da jeg startet. Jeg målte blodsukkeret to ganger mens jeg løp og fylte på med sukker og vann. Halvmaraton gikk unna på ca. 1 time og 55 minutter, og sluttiden ble på ca. 3 timer og 56 minutter. Deretter var det rødvin og løpsfeiring. Jeg reduserte insulinmengden med 50 % natten etter løpet og påfølgende dag. Jeg målte blodsukkeret to ganger natten etter løpet.
Når jeg lever på denne måten, klarer jeg å holde blodtrykket lavt og lipidverdiene på et svært godt nivå uten bruk av andre medisiner enn insulin. I 20 år har jeg målt blodsukkeret ca. ti ganger hvert døgn, også hver natt. Dette er nødvendig for å holde blodsukkerverdiene i orden. Jeg drikker rødvin ca. tre ganger per uke, totalt ca. 1,5 liter. Jeg synes jeg har en svært god livsstandard, selv om jeg har en alvorlig sykdom som jeg aldri kan ta fri fra.
