Flere har pekt på faren ved å medikalisere normale tilstander, men velmente råd til samfunnet blir ofte tilspisset av mediene og laget om til kritikk og konflikt. Hovedparten av vår daglige innsats er jo til stor nytte for folk. Men utviklingen, som vi selv er med på å drive frem aktivt eller passivt, stiller jeg meg mer tvilende til.
I vår profesjon mener vi det er etisk å hjelpe folk til å bevare og forbedre sin helse. Vi arbeider ut fra at frihet fra sykdom er det viktigste i livet. Det var rimelig sant i gamle dager. Men husk at helse defineres som fullstendig somatisk, psykisk og sosialt velbefinnende. Langsomt og umerkelig får vi, med medienes hjelp, befolkningen til å sette helsen, dvs. fravær av sykdom, sentralt i alle livets forhold. Problemer som folk før klarte å løse selv, blir nå definert som sykdommer som krever spesialisthjelp. Og selv om Norges befolkning de siste hundre år er blitt vesentlig mye friskere, føler menneskene seg sykere og sykere, vurdert ut ifra medisinforbruk, uføretrygd, ventelister og økende behandlertetthet. Folk underlegger seg helsevesenet, liksom de før reformasjonen underla seg kirken. Da var det viktigste i livet frelse, nå er det helse.
Men glemmer vi ikke alle sammen, profesjon og befolkning, at fullstendig velbefinnende også omfatter mestring: å kunne selv, ikke å underlegge seg, ikke å bli avhengig, å bestemme selv og ikke å være kontrollert? Er medikaliseringen med på å ta denne gleden fra folk? Jeg mener det er slik. Det legges inn i folks underbevissthet. De tør ikke ta ansvaret for sitt eget velbefinnende.
Frihet for sykdom er ikke alt her i livet, men en slik innsikt har vi vært med på å ta fra folk. Som leger kan vi ikke si at «din helse er ikke alt her i livet». Det må komme fra menneskene selv. Helsevesenet er nødt til å leve opp til kravet fra befolkningen. Jo flere som defineres som «syke» og trenger lege, jo mer er det bruk for oss, jo mer betydningsfulle blir vi. Hva betyr dette for vår motivasjon for å medvirke til avmedikalisering? Hvis vi virkelig vil hjelpe befolkningen, må vi kanskje arbeide for å gjøre oss selv mindre betydningsfulle. Mestring, selvbestemmelse og livsnytelse er mer fremmende for folks velbefinnende enn jaget etter frihet fra sykdom.
