Tittelen på Harald Drøsdals innlegg «PSA-test til besvær?» kunne ikke vært bedre. Dette er en besværlig test, og de ulike faglige synspunktene rundt testen har ført til mye besvær, noe vi har redegjort for i vår artikkel i Tidsskriftet. Vi understreker at vi deler Drøsdals bekymring for det alvorlige helseproblem som prostatakreft er, og at vi mangler tilfredsstillende behandling for denne kreftformen. Men at prostatakreft er et alvorlig helseproblem, er ikke et tilstrekkelig argument for å ta i bruk metoder for tidlig påvisning uten at man vet konsekvensene.
Det finnes internasjonalt anerkjente prinsipper for hva som bør ligge til grunn for å iverksette tester på den friske delen av befolkningen. Disse ble utformet av Verdens helseorganisasjon (Wilson & Junger-kriteriene) og omfatter blant annet følgende elementer (1):
Sykdomsforløpet må være kjent og med en latent fase
Det må finnes en enkel, presis og valid test som er akseptabel for befolkningen
Det må finnes en effektiv behandling, og tidlig behandling må føre til bedre helse for pasientene
Våre kunnskaper om prostatakreft, spesielt forløp og behandling, er ufullstendige. Prostatakreft kan være alvorlig og føre til tidlig død, men for mange pasienter vil ikke kreften utvikles til livstruende sykdom. Det er heller ikke vist at tidlig diagnostikk og behandling påvirker helsen i gunstig retning for disse pasientene, tvert imot er det god grunn til å vurdere uheldige sider ved omfattende testing av friske menn.
Drøsdal viser til at testegenskapene ved PSA-testen er enhver kreftforskers ønskedrøm. For screeningformål er imidlertid testegenskapene langt fra ideelle. Uansett er testegenskaper ikke alene en tilstrekkelig grunn for å iverksette et screeningprogram. For dem som oppsøker legen er det relevant å bli informert om hvor god testen egentlig er: Hva er sannsynligheten for at jeg er syk om jeg har en positiv prøve (positiv prediktiv evne)? Kan jeg stole på at jeg ikke har kreft om prøven min er negativ (negativ prediktiv evne)?
Det er flere eksempler på at gode intensjoner eller tiltakets potensial ikke er et fornuftig grunnlag for beslutninger om hva vi skal tilby pasientene. Det er derfor nødvendig å vurdere alle effekter av de tiltak man iverksetter, også mulighetene for negative konsekvenser. Vi mener at slik realisme er nødvendig for forsikre oss om at de tiltak vi iverksetter for våre pasienter, gjør mer nytte enn skade.
