Nyretransplantasjon med levende giver

Nyretransplantasjon er i dag den beste behandling ved kronisk nyresvikt. Ved Rikshospitalet utføres nå årlig ca. 250 slike inngrep, og nær 40 % av pasientene får nyre fra levende giver. Selv om behandlingsresultatene må betegnes som meget gode for de fleste pasientene, er akutt og kronisk avstøtning (rejeksjon) stadig viktige årsaker til tap av transplantatet.

Vi ønsket å undersøke morfologiske og immunhistokjemiske forandringer knyttet til rejeksjon i biopsier fra nyretransplantater. Organfunksjonen i nekronyrer kan påvirkes av en rekke faktorer som ikke er direkte knyttet til rejeksjon. Vi studerte derfor en gruppe pasienter som alle fikk nyre fra levende giver. Pasientene ble fortløpende inkludert i studien i tidsrommet 1992 – 94. Alle fikk konvensjonell trippelbehandling (cyklosporin, azatioprin og prednisolon) som basal immunsuppresjon. Protokollbiopsier ble tatt fra graftet like før organuttak (baseline), og deretter en uke og ett år etter transplantasjonen. Biopsiene ble undersøkt med semikvantitativ lysmikroskopi, immunfluorescens og transmisjonselektronmikroskopi. I et delarbeid ble det benyttet databasert bildeanalyse.

I baselinebiopsier fra donornyrene (n = 57, delarbeid 1) ble det påvist kroniske forandringer i glomeruli, arterielle kar og i tubulointerstitiet. Særlig karforandringer var i mange tilfeller uttalte og kunne ses også i yngre aldersgrupper. Disse forandringer i «normal» nyre er av betydning for tolkingen av senere transplantatbiopsier, men kunne ved oppfølging ikke vises å ha prognostisk betydning for transplantatet.

Aktivering av komplementsystemet ble studert i biopsier tatt en uke etter transplantasjon (delarbeid 2). Markører for klassisk og alternativ komplementaktivering samt for «lectin pathway» og terminalt komplementkompleks ble inkludert. Nedslag av faktor C4d i endotel i peritubulære kapillarer (PTC) ble påvist hos 11 av 37 pasienter, hvorav ni (82 %) hadde klinisk akutt rejeksjon. Hos pasienter med sterk komplementaktivering og rejeksjon vistes diffuse nedslag av C4d og C3c i peritubulære og glomerulære kapillarer. I en tredel av biopsier med høygradig komplementaktivering ble det funnet MASP-1 fra «lectin pathway» i glomerulært endotel. Kombinasjonen C4d+/C3– i flere av biopsiene tyder på inhibisjon av komplementkaskaden og således effektiv regulering av komplement. I delarbeid 3 ble det påvist høygradig korrelasjon mellom diffus komplementaktivering og glomerulær influks av monocytter/makrofager (MO) identifisert ved hjelp av markørene L1 (calprotectin) og CD68. Økning av glomerulære monocytter/makrofager kan således være anvendelig som kriterium for tidlig antistoffmediert (humoral) rejeksjon.

I delarbeid 4 og 5 ble det undersøkt biopsier tatt ett år etter transplantasjon (n = 33). Interstitiell fibrose/tubulær atrofi var den type forandring som best predikerte graftfunksjon etter tre år. I arbeid 5 ble det utført en sammenlikning mellom semikvantitativ evaluering og bildeanalytisk kvantitering av interstitiell fibrose. Bildeanalysen ble utført på snitt farget med «Sirius red» for påvisning av fibrillært kollagen. Det var signifikant korrelasjon mellom de to metodene, mens den semikvantitative metoden var best mht. prediksjon av langtids graftfunksjon (8 – 10 år). Dette indikerer at lysmikroskopisk fibrose også utgjøres av andre komponenter enn fibrillært kollagen med betydning for transplantatprognose.