Røntgenundersøkelse ved perinatal død

Målsettingene var å fremskaffe populasjonsbaserte referanser for radiografiske skjelettmål og for sekundære beinkjerner blant perinatalt døde, å evaluere effekt av intrauterin veksthemning på skjelettets utviklingsstadium, dessuten å sammenholde kalendermetoden og ultralydmetoden ved svangerskapsaldersbestemmelse samt å studere nytteverdien av postmortale røntgenundersøkelser hos perinatalt døde.

Et 11-årsmateriale fra Haukeland Universitetssykehus av postmortale radiografier og obduksjonsrapporter ved perinatal død samt data innmeldt til Medisinsk fødselsregister lå til grunn. Studiene inkluderte de tilfeller hvor mor var bosatt i Bergen lokalsykehusområde, slik at det endelige materialet var populasjonsbasert og nærmest uselektert (n = 542).

Referansekurver for en rekke knokkellengder ble utarbeidet. Målene var noe kortere enn i tidligere publiserte «normalmaterialer», hvilket forklares med nærmest fravær av seleksjon. Åtte klynger for ulike stadier av sekundær beinkjernedanning ble kalkulert. Disse klyngene beskrev temmelig veldefinerte sekvensielle intervaller av både knokkellengde og svangerskapsalder. Det var nær samvariasjon mellom svangerskapsalder/fødselsvekt og de ulike skjelettparametrene, uten tegn på undergrupper av fostre med såkalt asymmetrisk skjelettmodning. Sammenhengen mellom fødselsvekt/svangerskapsalder og knokkellengder/ossifikasjon ble ikke forrykket av sannsynlighet for intraturin veksthemning. Tvert imot var skjelettets vekststadium særdeles velorkestrert. Det synes derfor tvilsomt å skille mellom «skjelettvekst» og «skjelettmodning» i studier av fosterutvikling.

Svangerskapsalder bestemt ved rutinemessig ultralydundersøkelse var i gjennomsnitt én uke lavere enn ved kalendermetoden i denne gruppen av unormale fostre. Hvis postmortal femurlengde ble lagt til grunn, ville estimert svangerskapsalder vært ytterligere én uke lavere enn ved ultralydundersøkelse. Graden av tilsynelatende veksthemning manifest ved dødstidspunktet var korrelert med nedjustert svangerskapsalder ved ultralyd i andre trimester. Uoverensstemmelse mellom ultralydmetoden og kalendermetoden var assosiert med placentapatologiske forhold og med dødsårsak. Det var ingen kontrollgruppe i denne studien, men det var indisier på tidlig, progredierende intrauterin veksthemning hos et flertall av de undersøkte. Dette støttet hypotesen om at ultralydundersøkelsen hadde underestimert svangerskapsalder i disse svangerskapene.

Postmortale røntgenundersøkelser hadde relativt liten diagnostisk nytteverdi. Radiografiske funn var unormale i 162/542 tilfeller (30 %). Blant disse bidrog bare 14 med ny informasjon om tilstanden som ledet til fosterdød, men uten vesentlig å støtte diagnostikken. Kun i fem tilfeller var røntgenfunn avgjørende for dødsårsaksdiagnosen. I gruppen med ytre misdannelser var røntgenundersøkelsen mer nyttig (12 % av tilfellene) enn blant individer uten ytre misdannelser (2 %). Disse undersøkelsene er relativt lite ressurskrevende, og det er ingen problemer knyttet til strålehygiene. Det var dessuten vanskelig å godtgjøre nytteverdien av normale undersøkelser. Således var det problematisk å anbefale klare seleksjonskriterier.