Skisport og skader

I de senere år har vi sett en tendens til at ungdom i økende grad deltar i organisert sport. På samme måte har vi i etterkrigstiden sett en kraftig økning av antall skiløpere i alpinanlegg og en økning av antall idrettsskader som følge. En overtreningsskade (belastningsskade) som tidligere var sjelden i denne aldersgruppen, er forårsaket av gjentatte tilfeller av småskader under trening – i motsetning til en skade som gjerne består av et større skadetilfelle. Avhandlingen omfatter tre epidemiologiske studier og er basert på fem publikasjoner.

Sentralt i den første studien fra Skigymnaset på Voss er omfanget av overtreningsskader, spesielt i kne og rygg. Studien viser hvordan det med enkle midler er mulig å redusere disse skadene. Samtidig som man forsøker å vise at «god muskulatur» til en viss grad synes å ha en beskyttende funksjon ved å stabilisere både kne og rygg, og at seks timers trening i uken således er gunstig for alle studenter.

Den andre studien viste at kvinner var mest utsatt for skader ved det alpine verdensmesterskap for juniorer på Voss i 1995, spesielt i utforrennet. Man må derfor ta spesielt hensyn til denne gruppen. De forskjellige sikkerhetstiltakene må være på plass allerede når første trening starter.

I den tredje studien kartla man skadenes omfang og alvorlighet ved de alpine sentrene på Hafjell og Voss. Det ble vist at skiskader ofte skjer tilfeldig og som selvforskylte fall. Aldersgruppen 15 – 19 år ble hyppigst og mest alvorlig skadet, ofte relatert til hindringer i bakken eller til kjøring i avstengte løyper.

Ved en grundigere registrering av skader og alvorlighet på løypekart fant man en konsentrering av skader til enkelte områder i løypene (black spots). Disse var relatert både til snøpreparering og til løypearkitektur. På Hafjell fant man også relasjon mellom antall prepareringstimer og antall skiskader. Alvorlige skader ble registrert i tilslutning til bruk av snøprepareringsmaskiner, feil bruk av nett og åpenbare feil i løypene som ikke var korrigert.

Ut fra de foreliggende resultatene må man anta at tallet på selvforskyldte fall er noe lavere enn det som er funnet her, og at det er et ganske stort skadereduserende potensial i å utbedre både løypedesign og løypepreparering. Å sette søkelyset på egenskaper hos skiløperen selv må likevel fortsatt være en viktig del av det skadeforebyggende arbeidet, spesielt i aldersgruppen 15 – 19 år.

Kontinuerlig overvåking av alpinområdet og løypekartet med skiskaderegistrering danner basis for viktige tiltak i skibakken, men det er nødvendig å utarbeide en felles standard for skisikkerhet i alpinanlegg.