Hjertedoktor med sterkt og mangfoldig engasjement

Vitenskapelig aktiv

Kolbjørn Forfang har ca. 120 vitenskapelige arbeider, de fleste innen kardiologi. Han har vært medarbeider i seks doktorgradsarbeider og hovedveileder for tre doktorander. Selv disputerte han i 1978 på avhandlingen «Atrial septal defect of secundum type in middel-aged patients» (1).

Han har drevet forskning på ulike terapeutiske aspekter ved koronarsykdom, foretatt resultatevaluering av hjertekirurgi ved medfødte hjertefeil og har studert hjerteskade ved strålebehandling for Hodgkins sykdom. Forfang var også initiativtaker til «laserstudien», en spesiell historie i norsk kardiologi. Laserbehandling var i 1990-årene i ferd med å få innpass i behandlingen av alvorlig koronarsykdom uten at det var dokumentert effekt av metoden. Behandlingen krevde kostbart utstyr, inngrepet ble utført ved torakotomi og var beheftet med risiko. Han fikk overbevist myndighetene om behovet for en vitenskapelig utprøvning av metoden. Dette førte til et samarbeidsprosjekt mellom Feiringklinikken og Rikshospitalet hvor metoden ble vurdert gjennom en randomisert studie ledet av Lars Aaberge (2). Konklusjonen var at laserbehandling reduserte symptomer, men dette kunne i stor grad være placeboeffekt. Metoden reddet ikke liv, og den kunne skade hjertefunksjonen. Laserbehandling gjennom åpen brystkasse ble etter dette avviklet som behandlingsmetode i Norge.

Forfang har en spesiell evne til å få i stand større samarbeidsprosjekter, laserstudien er et eksempel, den pågående ASTAMI-studien et annet. Han evner å få flere viktige aktører med på laget og gjør det derved mulig å gjennomføre store prosjekter som ingen enkeltinstitusjon greier alene.

Organisasjonsmenneske

Kolbjørn Forfang har bred organisasjonserfaring innen Den norske lægeforenings ulike organer. Han var et naturlig valg når Ylf skulle velge tillitspersoner ved de sykehus han hadde utdanningsstilling, og han har vært medlem av Ylfs landsråd og styre. Han har i flere perioder vært medlem av landsstyret og vært sentralstyremedlem i Legeforeningen. I 1984 – 85 var han Legeforeningens visepresident. Viktige saker i denne perioden var forhandlinger om avtaleverket for den nye kommunehelsetjenesten og opprettelsen av spesialiteter i allmennmedisin og samfunnsmedisin.

Han har også lagt ned stor innsats i spesialforeningene Norsk indremedisinsk forening og Norsk Cardiologisk Selskap. Begge steder er han tildelt æresmedlemskap. I sin formannsperiode i Norsk Cardiologisk Selskap 1996 – 99 bidrog han sterkt til å videreutvikle foreningens faglige profil, og han gav selskapet tyngde som aktør i den helsepolitiske debatt. En av hans fanesaker var å få Legeforeningen og helsemyndigheter engasjert i kampen mot tobakk. Enkelte vil hevde at han til overmål har lyktes.

– Spesialforeningenes plass i Legeforeningen er under debatt. Er tiden inne for spesialforeningene til å forlate Legeforeningen og heller danne rent faglige foreninger etter mønster fra våre naboland?

– Det vil svekke Legeforeningen om spesialforeningene går ut. Samhold og et felles talerør er viktig, men samtidig bygger Legeforeningens legitimitet på det faglige. Derfor må fagets posisjon styrkes hvis foreningens anseelse og betydning skal opprettholdes og splittelse unngås, mener Forfang.

Overlegekurset er viden kjent – og sammen med Eilif Natrud og Borghild Roald har Kolbjørn Forfang sørget for at over 1 700 overleger har fått mer kunnskap i helseadministrasjon, ledelse og aktuell helsepolitikk. Det er Norsk overlegeforening som er arrangør.

– Målet har vært å utvide forståelsen for helsepolitiske og helseøkonomiske problemstillinger bl.a. ved å forankre kursene i klinisk medisin, sier han. Med stort nettverk innen faget, Legeforeningen, helsemyndigheter og det politiske miljø har Forfang sørget for rekruttering av spennende og høyaktuelle foredragsholdere.

Utredningsarbeider

Kolbjørn Forfang har deltatt i en rekke større offentlige utredningsarbeider: Grund-utvalget som utredet mulighetene for økt hjertekirurgisk kapasitet i Norge, Disen-utvalget som utredet funksjoner, plassering og kostnader ved nytt rikshospital, Andersland-utvalget som utredet spørsmålet om ledelse i norske sykehus og Hjort-utvalget – senere Rasmussen-utvalget – som var Helsedirektoratets fagråd for høyspesialiserte tjenester.

– Du har selv arbeidet ved et statlig sykehus i 25 år, nå gjør alle offentlige sykehusansatte det. Hva er din kortversjon av eierskapsreformens betydning for norsk spesialisthelsetjeneste?

– Jeg er usikker på om resultatet er blitt slik Tore Tønnes intensjoner var. Tore Tønne sa at hvis noe er galt i helsevesenet, skal det være én adresse: helseministeren. Vi mangler en sentral styring i helsevesenet for effektuering av overordnede strategier. Mens det tidligere var 19 fylker som var sykehuseiere, er det nå fem regionale helseforetak, hver med sin strategi, sin økonomi og «sine egne» pasienter. F.eks. savner jeg Rådet for høyspesialiserte tjenester, dette burde gjenoppstå for å bidra til en hensiktsmessig nasjonal styring av høyspesialisert sykehusmedisin, sier han.

Vitebegjærlig og løsningsorientert

– Du var en voksen mann på noen og femti da du tok utdanning i helseadministrasjon. Hva gav dette studiet av innsikt som du ikke hadde fra før?

– Etter å ha arbeidet i helsevesenet i over 25 år, var det virkelig forfriskende å se det hele fra en helt ny synsvinkel. Ole Bergs forelesninger og andre innspill var meget inspirerende. Studiet gav også en god forståelse av det omfattende og kompliserte begrepet ledelse, sier han. Forfang var student på første kull ved Senter for helseadministrasjon. Som visepresident i Legeforeningen ledet han et utvalg som utredet mulighetene for å opprette et universitetsstudium i helseadministrasjon for helsepersonell. Dette arbeidet bidrog til opprettelse av nettopp Senter for helseadministrasjon. Han var medlem i styret for senteret i åtte år.

– Hva er de største utfordringer ledere av store kliniske avdelinger står overfor i dag?

– Det er å få alle personellgrupper til å dra i samme retning for derved å yte best mulig medisinsk service til pasientene for de ressurser det er mulig å skaffe. Med «best mulig» menes også å ta i bruk medisinske nyvinninger der det etter nøye avveining er riktig – og sørge for økonomi til det, mener han.

Svaret gis av en kollega som har greid å kombinere fag og fagutvikling, forskning og helseadministrasjon langt utover det vanlige. Kolbjørn Forfang har i en årrekke vært en tung aktør i den fag- og helsepolitiske debatt i Norge. Han har sett utfordringene og mulighetene fra et faglig ståsted samtidig som han ved sin kunnskap fra arbeid i organisasjoner og med offentlige utredninger har sett mulige løsninger.

God kollega og god doktor

Kolbjørn Forfang får godt skussmål fra sine kolleger – yngre som eldre. Med sin store erfaring har han vært en sentral rådgiver og viktig ressursperson i den daglige kliniske virksomhet. Yngre kolleger beskriver ham som en kunnskapsrik og lojal veileder som trer støttende til også når det røyner på. Hans sosiale egenskaper har betydd mye for den posisjon han har blant kolleger. Han har en smittende humor. Kolbjørn Forfang ler ofte og han ler godt.

Forfang er avholdt av sine pasienter. De har hatt en kunnskapsrik lege som bryr seg, er medmenneske, er lett å snakke med og som forstår. Til alle tider har akkurat dette vært legegjerningens viktigste innhold, slik har det også vært for Kolbjørn Forfang. I tillegg har han fått utrettet så uendelig mye mer.

– Det har vært mye fag, mye arbeid og mye fravær hjemmefra – bakkemannskap?

– Jeg berømmer min kone Åse, som er fysioterapeut og sosionom. Vi har fire barn og ni barnebarn. Jeg legger ikke skjul på hvem som har tatt de tyngste takene hjemme, og det kan av og til melde seg ubehagelige tanker om tidligere tiders forsømmelser på hjemmeplanet, sier han.