Klimaet for å varsle om kritikkverdige faglige forhold og etiske overtramp i norsk helsevesen hardner til. Men eventuelle varslere har helsepersonelloven i ryggen.
Det kom frem på et kurs om varslerproblematikk som ble holdt i Oslo 7. februar, i regi av Rådet for legeetikk.
Reidun Førde, rådets leder, definerte varsling som avsløring av ulovlig, urettmessig eller umoralsk praksis som er under kontroll av arbeidsgiver, og som en ansatt bringer videre til personer utenfor virksomheten.
– Varsling er en av de viktigste former for kvalitetssikring i helsevesenet, siterte hun tidligere redaktør i British Medical Journal, Richard Smith.
Tøffere klima
Etiske regler for leger oppfordrer – og helsepersonelloven § 17 pålegger – helsepersonell å varsle om kritikkverdige forhold ved norske helseinstitusjoner. Klimaet for å ta opp ubekvemme spørsmål er imidlertid blitt tøffere de siste årene, ifølge Førde, som viser til spørreundersøkelser i regi av Legeforeningens forskningsinstitutt for å studere legers helse og atferd, det såkalte Referansepanelet. 50 % av legene som deltok i undersøkelsen i 2000, oppgav at de synes det er vanskelig å kritisere kolleger for faglige og etiske overtramp. Det er en utbredt oppfatning av at man utsetter seg for en stor personlig belastning ved å kritisere kolleger: 15,4 % svarer ja på dette (1).
Høsten 2004 ble deltakerne stilt tilsvarende spørsmål. – De foreløpige resultatene tyder på at andelen som synes det er vanskelig å kritisere er minst like stor. Opplevelsen av at man utsetter seg for personlig belastning er større enn i 2000. Mange sier at de risikerer reaksjoner fra avdelingsledere, administrasjon og kolleger hvis de varsler om kritikkverdige forhold, fremholder Førde.
Fra litteraturen er det kjent at varsling i arbeidslivet generelt har store omkostninger for varsleren; utfrysing på arbeidsplassen, trusler, tap av jobb og økt forekomst av depresjon, angst og selvmord følger i kjølvannet. Internasjonale studier tyder på at den medisinske kulturen er autoritær og konfliktsky. I en norsk undersøkelse fra 1997 fremgår det at én av tre leger har vanskelig for å innrømme feil og ta kritikk (2).
Loven på sin side
Jusprofessor Jan Fridthjof Bernt slo ettertrykkelig fast at alt helsepersonell etter helsepersonelloven § 17, har en yrkesmessig plikt til å varsle om alle forhold som avviker kravet om faglig forsvarlighet.
– Varslingsplikten er etter loven ubetinget. Den er overordnet interne tjenestemessige forhold. Det er ikke et rettslig vilkår at man først har gått tjenestevei, og det er ikke noe krav om at eventuell svikt har skapt en konkret farlig situasjon. Det som er viktig, er at feil rettes opp. Lovteksten er klar, men pakket inn i bomull av rundskriv 1 – 20/2001, mente Bernt. – Fløyteblåsere er ikke noe ønsket element i norsk helsevesen, slik jeg tolker det, sa han.
Kultur for varsling
Allmennlegene Siri Håberg og Fridtjof Andersen har sammen varslet om kritikkverdige forhold ved et sykehjem. Deres erfaring er at det er viktig med arbeidsmiljøer som er åpne for bekymringsmeldinger og varsling, og som har forståelse for at kolleger har en felles interesse av at det som er galt blir rettet på.
– Det er nødvendig med bevisstgjøring av plikten til å varsle. Videre må de som sitter i ledelsen bevisstgjøres på at varsling er en bærebjelke i kvalitetsutvikling, sa Håberg og Andersen.
Asbjørn Hofsli, prosjektdirektør i Helse Midt-Norge RHF, ønsket å fokusere på organisasjoner hvor det er høyde for kritikk. Men det skal skje innenfor virksomhetens fire vegger og det skal skje tidlig og før beslutninger er fattet.
– Vi må klare å håndtere vanskelige etiske spørsmål innenfor egen organisasjon. Varsling må baseres på at man ønsker å bidra til at den organisasjonen man jobber i stadig blir bedre. Før man uttaler seg i det offentlige rom, må man spørre seg hvilke konsekvenser det har for arbeidsplassen, mente han.
