Røntgen av fostre etter abort, dødfødsel og fosterdød viser at aldersbestemmelse ved hjelp av ultralyd ikke gir korrekt resultat. Funnet kan ha betydning for risikosvangerskap.
Aldersbestemmelse ved hjelp av ultralyd gir ikke alltid korrekt resultat, påpeker Øystein Erlend Olsen. Foto privat
I en norsk studie, utført i perioden 1988 – 98 ved Røntgenavdelingen og Patologisk avdeling ved Haukeland Universitetssjukehus samt Medisinsk fødselsregister, ble mer enn 500 døde fostre røntgenundersøkt. Slik undersøkelse av foster har vært rutine ved abort, fosterdød og dødfødsel, og brukes fremdeles i mange tilfeller.
Man fant at det i gjennomsnitt var én ukes forskjell mellom fosterets alder beregnet etter dato for siste menstruasjon og fosterets alder beregnet ved rutinemessig ultralydundersøkelse i svangerskapet. – Dette funnet var overraskende. Man tror i utgangspunktet at en nyvinning som ultralyd skal gjøre sikrere beregninger enn den gamle kalendermetoden, men det ser ut til å ha en del mangler fortsatt, sier Øystein Erlend Olsen, overlege ved Great Ormond Street Hospital for Children i London. Studien er en del av hans doktoravhandling Radiography following perinatal death; population-based studies, som utgår fra Institutt for kirurgiske fag ved Universitetet i Bergen. Han disputerte 18. februar.
Olsen mener forklaringen på beregningsforskjellene trolig er at fosteret var veksthemmet og altså unormalt allerede ved den tidlige ultralydundersøkelsen.
– Man har tidligere trodd at man ikke kan se noen vesentlige vekstforskjeller før 16. svangerskapsuke. Ved ultralydundersøkelser har man dermed feilaktig trodd at fosteret var yngre enn kalenderberegningen har antydet, men så viser det seg at det er mindre enn normalt. Dette kan få betydning for risikosvangerskap, sier Olsen.
Med den nye kunnskapen kan en ultralydundersøkelse som viser et lite foster i forhold til aldersbestemmelse indikere at noe er galt allerede tidlig i svangerskapet. Ifølge Olsen kan man se veksthemninger ved undersøkelser allerede i første trimester.
I doktoravhandlingen fant Olsen at, med unntak av tilfeller med ytre misdannelser, var nytten av rutinemessig røntgenundersøkelse i forbindelse med obduksjon relativt liten og gav begrenset tilleggsinformasjon. Det kom også frem at skjelettutviklingen med tanke på tilvekst og modning av skjelettet er svært samordnet, i motsetning til tidligere antakelser om et misforhold i denne utviklingen hos grupper av veksthemmede fostre.
Les hele saken: www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visNyhet?vp_id=7511
