Foto Tori Flaatten Halvorsen
Mannen ligger på et sykehjem i Norge. Han er svekket av høy alder og kroniske sykdommer, han er trett, men klar. Han har det godt og har forsonet seg med at døden venter på ham.
Jeg liker bildet, fordi det sier meg noe om sykehjemmets oppgaver – et hjem for syke, et syke-hjem. Den ene oppgaven er den faglige. Den angår diagnostikk, behandling og pleie. Legen har ansvaret for at diagnostikken er korrekt og fullstendig: alle mannens sykdommer skal være kjent og vurdert. Legen har også ansvaret for behandlingen: den skal være faglig korrekt, og den skal være tilpasset – ikke for lite og ikke for mye. Og han skal få lindring for sine plager. Sykepleierne har ansvaret for pleien og for alle de viktige detaljene som gjør at han har det godt. Sammen har legen og sykepleierne ansvaret for omsorgen og for kulturen i sykehjemmet.
Den andre oppgaven er den menneskelige, at pasienten blir møtt som det menneske han er, at personalet kjenner ham, hans pårørende og hans livsfortelling. Brenner han inne med sine bekymringer, har han noen å snakke med, trenger han trøst og hjelp til forsoning? Mange er demente og kan ikke snakke, men likevel må de få føle tilhørighet og fellesskap, og det er vår oppgave å sørge for det. Jeg synes vi skal beholde ordet sykehjem. Det er mer kultur over det enn over de moderne ordene, f.eks. bo- og behandlingssenter. Når tiden kommer, vil jeg dø i et hjem, ikke i et senter. La oss leve opp til den utfordringen som ligger i ordet sykehjem.
I dette og de fem neste numrene av Tidsskriftet publiseres en serie artikler om sykehjemsmedisin.
