Flere studier pågår for å utvikle HIV-vaksiner som et supplement til antivirale legemidler. En ny vaksine kan muligens administreres via huden.
Langerhansceller finnes i huden og er spesialiserte antigenpresenterende celler. Etter opptak av antigener i huden vandrer disse cellene til regionale lymfeknuter for presentasjon av antigenene. På veien til lymfeknutene differensierer cellene til dendrittiske celler.
I en studie fra USA ble DNA-plasmid som uttrykte HIV-proteiner applisert på hud i en musemodell (1). Studien viste at etter 24 timer var DNA-plasmidene transportert til regionale lymfeknuter via langerhansceller. Ved studier i en apemodell uten SIV-infeksjon (simian immunodeficiency virus, et HIV-liknende virus hos aper) kunne T-celleresponser påvises etter immunisering med et plasmid som inneholdt HIV- og SIV-gener. Resultatene var likeverdige ved dermal applikasjon av plasmidet og ved injeksjon av ex vivo-produserte autologe monocyttderiverte dendrittiske celler lastet med plasmidet.
I en parallell studie viste gruppen at transdermal immunisering med DNA-plasmid førte til redusert virusmengde hos aper med kronisk SIV-infeksjon, via en spesifikk T-cellerespons (2). De viste også at kronisk infiserte aper, som fikk antiretroviral behandling med strukturerte behandlingsavbrudd, hadde markert reduserte virusnivåer etter tillegg av transdermal immunisering.
Prinsippene bak vaksinemodellen er et lovende fremskritt innen terapeutisk immunisering av HIV-pasienter. Muligens vil et stort antall pasienter kunne behandles med en transdermal vaksine på grunn av lave kostnader ved fremstilling av plasmidet og fordi det ikke er behov for injeksjoner. Forfatterne ser ikke vaksinen som en erstatning for antivirale legemidler, men som en komplementær behandling for å kontrollere virusmengden i kroppen.
