Hensikten med vår studie var å etablere en MR-metode som kunne visualisere båndstrukturene i øvre nakkeregion. Vi anvendte metoden for å beskrive disse strukturene hos personer uten kjent nakkeskade og hos personer av samme alder og kjønn som hadde vært utsatt for nakkeslengskade etter påkjørsel. Hovedhensikten var å teste metodens reliabilitet ved å se på samsvar i bildetolking utført av flere radiologer og å avsløre fallgruver i bildetolkingen.
Studien omhandler primært nivå 1 i Fryback & Thornburys modell for etablering av en diagnostisk test (1), teknisk utførelse og intra- og interobservatørvariasjon. Det var ikke, som Pape korrekt påpeker, et formål å undersøke diagnostisk nøyaktighet i forhold til en gullstandard eller å påvise årsaken til MR-funnene. På basis av data fra intraobservatøranalysen gjorde vi imidlertid en sammenlikning av graderingen av MR-funn i pasientgruppen og i kontrollgruppen. Som referanseverdi valgte vi den gradering som to observatører eller alle de tre observatørene var enige om, og fant da grad 2 hos 5,3 % i kontrollgruppen (ingen med grad 3) og grad 2 eller 3 (om lag halvparten av hver) hos 29,7 % i nakkeslenggruppen.
Vi vet en god del om hva signalendringer i ligamenter representerer. Ligamenter og sener består av tett bindevev, som på spinekkosekvenser har lavt signal (2). Høyt MR-signal i f.eks. ankelligamenter er uttrykk for båndskade, og det er godt samsvar mellom MR-funn og funn ved kirurgisk eksplorasjon (3). Høyt MR-signal i ligamenter er således et vel anvendt kriterium for båndskade. Meg bekjent finnes det ingen holdepunkter for å hevde at degenerativ sykdom (unntatt muligens ved høy alder), inaktivitet eller manipulasjonsbehandling gir slike forandringer, men dette er lite studert. Siden skade er den eneste kjente årsak til slike forandringer, mener vi å ha dekning for å hevde at den store forskjellen mellom gruppene kan skyldes nakkeslengskaden.
Ut fra målsettingen med vår studie mener vi at designen er riktig, at studien belyser de aktuelle problemstillingene, og at konklusjonen står i forhold til målsettingen. Vi har analysert metodens pålitelighet og fallgruver, og forholdene ligger dermed til rette for å inkludere nye pasientgrupper. Vi kan for første gang skille mellom normale og patologiske båndstrukturer i denne regionen, som til nå er vist liten oppmerksomhet i klinisk og radiologisk diagnostikk. Den kliniske betydningen av våre funn og hvordan de kan tolkes i lys av skademekanismen vil bli presentert i fremtidige arbeider.
