For dem som ikke til daglig arbeider med osteoporose, men som må ta stilling til markedsføring, kan det kanskje være nyttig med følgende kommentarer som berører en pågående reklamekamp mellom alendronat og risedronat.
Det påstås, helt korrekt, at bruddreduksjon er det viktige, ikke endring i beintetthet (bone mineral density). Sammenlikning av bruddreduksjon i forskjellige studier er imidlertid vanskelig. De forskjellige bruddstudier er grunnleggende forskjellige. Ikke minst har de gjennomsnittlige utgangsverdier for beinmineraltetthet variert mellom studier, noe som synes å påvirke den observerte bruddforebyggende effekten. Av den grunn er bruddata fra de kliniske utprøvninger ikke direkte sammenliknbare. Vanligvis planlegges bruddstudier til å gå over tre år og med forlengelse hvis interimanalyser viser at medikamentet har effekt. Men, hvis et medikament viser effekt, er det et etisk problem å holde pasienter på placebo. Av den grunn ble en placebokontrollert frakturstudie med alendronat stoppet etter vel fire år. Senere har man gjennomført bruddstudier i fem år. Det er bakgrunnen for å hevde at risedronat har lengre tids bruddobservasjoner enn alendronat.
De fleste bruddstudier er slik at de bare så vidt kan nå statistisk signifikans. Tillegger man «signifikans» beviskraft, kan man hevde at et medikament A reduserer brudd i hoften og i ryggen, mens et medikament B bare reduserer brudd i ryggen. Men med den svake statistiske styrken disse studier har, kan det være rimeligst å oppfatte slike forskjeller som tilfeldige.
I regresjonsanalyser «forklarer» økt beintetthet (og reduksjon i biokjemisk målt beinomsetning) kun 30 – 60 % av redusert bruddforekomst. Det gir anledning til å postulere andre bruddforebyggende faktorer. Fra et teoretisk mekanisk synspunkt er beinmineraltetthet et ufullkomment styrkeparameter; noe som kan forklare noe av den lave prosenten nevnt over. Men i mangel av sammenliknbare bruddata må endring i beinmineraltettheten anses som avgjørende for å vurdere et medikaments effekt. En direkte sammenlikning mellom de to nevnte medikamenter viser en vesentlig forskjell i effekten, både på beinmineraltetthet og også i beinomsetning (1).
«Beinkvalitet» er postulert som en risikofaktor som kan være viktigere enn beinmineraltetthet. The American Society for Bone and Mineral Research (ASBMR) arrangerer sammen med andre vitenskapelige foreninger en konferanse i mai 2005 hvor spørsmålet er: «Bone quality: What is it and can we measure it?» Inntil man har noen svar på slike spørsmål, er det neppe velbegrunnet å anta at forskjellige bisfosfonater gir skjelett ulik kvalitet.
