En fastlege leide deler av et legekontor med utstyr og personell av kommunen. Kommunen stod for alle driftsomkostninger og legen betalte en meget rimelig sum for dette. Han var rekruttert til kommunen ved tilbud om gunstige ansettelses- og driftsvilkår. Han etablerte seg og bygde hus. Etter tre år fant kommunen det rimelig å be om forhandlinger for å endre leieavtalen. Avtalen hjemlet justering som følge av endret kostnadsnivå. Kommunen krevde en tredobling av leiesummen, en månedlig økning på om lag 25 000 kroner Man kom ikke til enighet, og Troms legeforening ble anmodet om å bistå i forhandlinger.
Troms legeforening fremførte synspunkter på prisstigning, markedsverdi, manglende opparbeiding av goodwill i perifere småkommuner og andre lokale forhold som tilsa en langt mindre økning. I utkantstrøk kan inntjeningen være dårligere og vaktbelastningen høy. Det vil ofte være mer attraktivt å etablere praksis i sentrale strøk. Kommunen svarte at det opprinnelig fremsatte tilbudet var endelig, og at endringer av dette ikke var aktuelt. Et brudd var dermed oppstått og slike saker går da til rettslig behandling i voldgiftsretten.
Mye kan sies om saksgang og argumentasjon. Voldgiftssaken endte med en mellomløsning, leiebeløpet ble høyere enn hva Troms legeforening synes var korrekt, mens kommunen måtte akseptere en mindre leieinntekt enn forventet og budsjettert. Kommunen ble gitt karantene med hensyn til å kreve nye forhandlinger i nær fremtid og avslag på ønsket om oppjustering av leie tilbakevirkende til det tidspunkt man opprinnelig bad om forhandlinger. Det er for Legeforeningen interessant og viktig at voldgiftsrettens kjennelse innebærer at kommunen ikke fritt og ensidig kan endre leievilkår eller fritt fastsette leie. Kommunen viste i sin argumentasjon til en kommentarutgave av Rammeavtalen der Kommunenes Sentralforbund anbefaler at lokale stimuleringstiltak for å rekruttere og beholde leger bør falle bort. Dette antas å være bakgrunnen for at kommunen provoserte frem et brudd og en rettslig behandling i voldgiftsretten. Flere kommuner har i ettertid fulgt denne strategien og er i ferd med å miste erfarne kommuneleger.
Er rettens vei den rette vei? Er Kommunenes Sentralforbund likegyldig til legedekningen og kontinuitet i legetjenesten i perifere småkommuner? Organisasjonen skulle sikre interessene også for perifere småkommuner, men prioriterer markedsøkonomi på en måte som medfører sentralisering. For Legeforeningens medlemmer i perifere strøk er dette bekymringsfullt. Rekrutteringen til slike stillinger er dårlig. Uten stimuleringstiltak vil den svekkes ytterligere.
