Redaktør Charlotte Haug gjør i Tidsskriftet nr. 4/2005 (1) – ved hjelp av etikeren Ernle Young (2) – rede for de syn på det tidlige fosteret som ligger til grunn for uenigheten i stamcelledebatten: Tilhengerne av forskning på embryonale stamceller skiller mellom det å være menneskelig og det å være en person i moralsk forstand, mens motstanderne ikke aksepterer noe slikt skille. Haug konkluderer med at «det ene standpunktet kan ikke sies å være mer riktig eller etisk høyverdig enn det andre» (1).
Vel er det fullt mulig å skille mellom mennesker og personer i moralsk forstand, men ikke uten betydelige etiske omkostninger. Tilhengere av et slikt skille, blant dem Peter Singer, fremhever visse egenskaper som må være til stede for at et menneske også skal være en person: Bevissthet, evne til å knytte meningsfulle relasjoner til andre og evne til å handle modent, for å nevne noen. Ut fra dette synet har ikke fosteret menneskeverd, og det er klart at å bruke fostre til forskning er uproblematisk.
Men en slik gradering vil også tildele fødte mennesker verdi etter deres egenskaper. Psykisk utviklingshemmede og demente er blant dem som ikke har de nødvendige egenskaper i fullt monn. Og er ikke også nyfødte, tenåringer og mange voksne mindre enn fullt modne? Kommer de ikke alle da til kort som «personer» og dermed i grad av menneskelighet? I så fall må også deres interesser vike når hensynet til dem som er mer fullt menneskelige krever det. Dette er altså en form for eugenikk, ettersom visse egenskaper regnes som mer verdifulle enn andre.
Vi trenger ikke bli overrasket når Peter Singer foreslår at foreldre i én måned etter fødselen skal få bestemme om den nyfødtes liv skal få fortsette (3). Dette er en logisk konsekvens av skillet mellom «being human» og «being a person». Av de to etiske alternativer som Haug regner som likeverdige, bærer det ene i seg kimen til et menneskefiendtlig samfunn.
