Etter trikkedrapet i august 2004 ble den psykiatriske avdelingen ved Ullevål universitetssykehus gransket. Han som ble drapsmann, hadde ifølge Aftenposten bodd flere dager under et tre i parken, fordi sosialkontoret av forskjellige grunner hadde avslått å gi ham hjelp til bolig. Jeg lurer på hva som kommer først – kan psykiske lidelser fremprovoseres ved at personer over lang tid er prisgitt en autoritær, umyndiggjørende kommunal sosialtjeneste, på sosialstøttens eksistensminimum?
Ifølge Statistisk sentralbyrå fikk 222 900 personer økonomisk støtte fra sosialkontoret i kortere eller lengre perioder i 2003, og den største gruppen mottakere var voksne mennesker i aldersgruppen 30 – 39 år, dvs. mennesker i sin beste arbeidsføre alder. Det er forskjellige årsaker til at omtrent 5 % av befolkningen mottar sosialstøtte. Sosialklienter stigmatiseres ofte som mennesker med rusproblemer og/eller psykiske lidelser. Sjelden settes det søkelys på sosialklienter som er langtidsledige lønnsmottakere og arbeidsledige fra enkeltmannsforetak som nektes dagpenger til tross for skatten de har betalt. I tillegg til å være arbeidsløse straffes de ytterligere ved at de tvinges til å realisere alt av oppsparte verdier i bolig og bil og sågar barnas sparekonti. Sosialtjenesteloven krever at alle andre muligheter for å bli økonomisk selvhjulpen er benyttet før sosialstøtte utbetales.
Sosialstøtten er ment å være en midlertidig ordning. Likevel blir klienter gående i årevis på sosialstøttens eksistensminimum til livsopphold fordi satsene for annen trygd (attføring eller uføretrygd) er for lave og ikke strekker til. Statens anbefalte minimumsbeløp til livsopphold var i 2004 4 100 kroner.
Ved Stovner sosialkontor bærer ifølge Aftenposten saksbehandlerne kroppssnære alarmer, noe som hele tiden gir saksbehandleren ubevisst beskjed om fare. Hvordan påvirker alarmene saksbehandlerenes opptreden? Blir de tryggere? Eller skjer det motsatte – de reagerer raskere med å trykke unødig på alarmen? Hvis politikerne heller brukte flere penger på å gi sosialklientene verdige økonomiske muligheter, kunne trikkedrapet og bruk av alarmer kanskje vært unngått?
Tar legene sosialklientene på alvor? Hvordan har en inhuman sosialtjenestelov kunnet overleve så lenge, til tross for at både lege og politi stadig tilkalles til sosialkontorene fordi voksne klienter utagerer i fortvilelse over ikke å bli hørt? Hermed oppfordres leger til å bidra til endring av sosialtjenestelovens fattigdomsfremmende, ydmykende og umyndiggjørende krav. Legg ned den nåværende kommunale sosialtjenesten eller inkluder tjenesten i Aetat med en ny og human lov.
