Medisinsk fagkompetanse er en sentral del av grunnlaget for helsepolitiske beslutninger. Skal vi lykkes i rollen som vokter av pasienttilbudet, må Legeforeningen fremstå som en seriøs samfunnsaktør, og hensynet til pasientene, samfunnet og helheten må komme tydelig frem.
Den offentlige helsetjenesten angår oss alle. Den er en av de viktigste bærebjelkene i det norske velferdssamfunnet. Derfor har den også en sentral plass i samfunnsdebatten. Den medisinske fagkunnskap danner ryggraden i enhver debatt om organiseringen av helsetjenester. Derfor må Legeforeningens rolle som helsepolitisk aktør gjøre at medlemmenes unike kompetanse etterspørres der den trengs.
Fag og helsepolitikk
I tråd med utviklingen av organisasjonssamfunnet er fagforeningsoppgavene blitt viktigere og viktigere for medlemmene. Medlemmene forventer at Legeforeningen skal være en profesjonell forhandlingsorganisasjon. Men Legeforeningen skal også være noe mer, noe langt mer. Vi må fremstå som en forening som retter sin innsats mot utvikling av de medisinske fag og av forskning, spesialisering og kvalitetsforbedring.
Skal vi lykkes i rollen som vokter av pasienttilbudet, må Legeforeningen fremstå som en seriøs samfunnsaktør. Legeforeningen har et særlig ansvar for å påpeke svakheter og problemer i helsetjenesten og komme med forslag til gode og effektive løsninger. Siktemålet for foreningens arbeid må være å tilføre helsepolitikken de premisser og verdier som følger av medisinens humanistiske tradisjoner. Slik skal medisinsk fagkompetanse bli en sentral del av grunnlaget for helsepolitiske beslutninger.
Legeforeningen må organisere sitt helsepolitiske engasjement på en slik måte at hensynet ikke bare til pasientene, men også til samfunnet og helheten kommer tydelig frem. Omsorg for egne pasienter og egen arbeidsplass er naturlig for alle leger, men det er først når ens egen kompetanse og ens egne erfaringer blir brynt mot andres kunnskap, at de helhetlige løsningene kan utvikles.
Legeforeningen skal være en forening for alle leger, og medlemmene skal føle identitet som del av en felles og profesjonell legestand der faglige spørsmål står i høysetet. I denne sammenhengen lover forslaget om obligatorisk medlemskap i fagmedisinske spesialforeninger svært godt. De fagmedisinske spesialforeningene vil kunne danne ryggraden når vi skal bringe frem de tunge fagmedisinske råd Legeforeningen skal tilby de helsepolitiske myndigheter.
Jeg vil hevde at det innenfor deler av spesialisthelsetjenesten er et beslutningsvakuum. At utfordringene er store og vanskelige, betyr ikke at vi som forening ikke skal gå løs på dem med sikte på å finne de gode svarene. Legeforeningens årlige statusrapporter har gitt verdifulle bidrag i vanskelige spørsmål. Et eksempel er rapporten Psykiske lidelser – faglighet og verdighet, som kom ut i 2004. Legeforeningens oppfølging av rapporten har allerede brakt helseministeren, fra Stortingets talerstol, til å erkjenne behovet for økt satsing på faglighet i spesialisthelsetjenesten.
Innflytelse
Legeforeningen oppfattes av mange som en meget innflytelsesrik helsepolitisk aktør. Noen mener for innflytelsesrik. Innflytelse oppnår vi gjennom troverdighet og tillit, men innflytelse forplikter også. Denne posisjonen kan Legeforeningen beholde kun i den grad vi gjennom et grundig faglig fundert forarbeid fremstår på en troverdig måte. Vår helsepolitiske avdeling i sekretariatet gjør en nødvendig og solid innsats ved å koordinere og bearbeide de faglige innspill fra alle organisasjonsledd.
Når vi som forening har kommet frem til gode og omforente forslag, blir utfordringen å sikre politisk gjennomslag. Sentralstyret og presidenten spiller her en avgjørende rolle, men langt fra alene. Det er viktig at Legeforeningen er slik organisert at den fanger opp de strømninger som finner sted lokalt. Det skaper legitimitet og styrke for beslutninger. Disse prosesser må være så tillitvekkende at medlemmene viser dem respekt også når fellesskapet noen ganger kommer frem til en annen konklusjon enn den man selv ønsket.
