Fibrinolytiske legemidler som streptokinase brukes ofte ved tapping av infeksiøs pleuravæske. Effekten av denne behandlingen er ikke avklart.
Ved infeksiøs pleuravæske gjelder samme regel i dag som på Hippokrates’ tid: Tapp væsken så fort som mulig. Dette er imidlertid ikke alltid enkelt. Fibrin danner broer og membraner mellom pleura parietalis og visceralis under utviklingen av et empyem. Dette fører til at pleuravæsken, som i tidlige stadier av tilstanden er frittflytende, både blir mer viskøs og vanskelig å tappe pga. danning av lokulamenter.
I en studie fra England ble 454 pasienter med pleural infeksjon randomisert til behandling med enten streptokinase eller placebo (1). Det var ingen forskjell mellom gruppene med henblikk på mortalitet, behov for kirurgisk intervensjon, radiografiske resultater og lengde på sykehusoppholdet. Alvorlige bivirkninger var mer vanlig i streptokinasegruppen enn i placebogruppen.
– Det er flere innvendinger mot denne studien. Pasientpopulasjonen var heterogen, bl.a. hadde 25 % av dem hatt symptomer i mer enn fire uker på inklusjonstidspunktet, det var ingen føringer for antibiotikavalg og protokollen krevde ikke standardisert ultralydveiledet drensinnleggelse, sier seksjonsoverlege Frode Gallefoss ved Lungeseksjonen, Sørlandet sykehus Kristiansand.
– En annen randomisert, kontrollert studie med 44 pasienter, standardisert antibiotikavalg og ultralydveiledet drensinnleggelse viste at kirurgisk intervensjon ble redusert fra 45 % til 9 % ved bruk av streptokinase (2). Maskells konklusjon om at fibrinolyse generelt skal frarådes ved pleurainfeksjoner, er dermed i sterkeste laget.
De ivrigste brukere av streptokinase bør tenke seg om, men det er fremdeles en diskusjon om hva som a priori kan indikere god effekt av streptokinase, sier Gallefoss.
