I artikkelen til Mishra og medarbeidere i Tidsskriftet nr. 7/2005 om kirurgi ved alvorlig blødersykdom (1) savnes en omtale av kirurgi som behandling av blødersykdommen. Jeg ble involvert i behandling av blødere som spesiallege og senere overlege ved Kirurgisk poliklinikk, Rikshospitalet i tiden 1966 – 86. Det forbauser meg at det i artikkelen står at det ved utgangen av 2002 var registrert bare 119 pasienter med en eller annen form for blødersykdom. I mars 1972 var det registrert 257 pasienter i Norge med slike plager, hvorav 15 med von Willebrands sykdom.
Ved alvorlig hemofili starter blødningene gjerne i 7 – 8 måneders alder og kan skje hvor som helst i kroppen. Den hyppigste årsak til invaliditet er leddblødninger, særlig i knær, dernest albuer. Fire av fem pasienter med alvorlig hemofili får kneleddsatropati. I løpet av 1 – 2 år oppstår svære bruskdestruksjoner med eventuelt subluksasjon baktil av tibia med stor grad av fleksjonskontraktur og quadricepsatrofi. Forandringene i leddhinnen minner meget om dem man ser ved revmatoid artritt. Ved denne sykdommen har synovektomi vært meget effektiv.
I 1966 – 86 utførte et team på fire italienere med professor Storti i spissen 16 synovektomier på blødere, hvorav 15 på knær, med utmerket resultat både hva gjelder senere blødninger og kneets funksjon. På Rikshospitalet ble dette tatt opp, og første synovektomi ble utført i et kne på en 12 år gammel bløder i 1969 av Jan A. Pahle ved Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus. Pasienten hadde hemofili A med faktor VIII på ca. 1 %. Samtidig ble begge menisker fjernet. Det var en fleksjonskontraktur på 35 grader, og leddet var så godt som ødelagt av gjentatte blødninger. Ved kontroll to år senere hadde det ikke vært blødninger i kneet, men kneet hadde en fleksjonskontraktur på 30 grader.
Fra perioden 1966 – 79 har jeg hatt 85 blødere til behandling, og det ble utført ti synovektomier, åtte i knær og to i albuer, alle av revmakirurg, de fleste ved Revmatismesykehuset. I knærne ble det utført meniskektomier. En pasient ble operert samtidig i begge knær. Her oppstod det blødninger postoperativt, og det endte med ankylose i strak stilling i begge knær. Tilførselen av manglende faktor var dosert for lavt. Heldigvis hadde pasienten gående og stående arbeid som han klarte å utføre. De andre knær og albuer ble kvitt blødningene med tilfredsstillende bevegelighet. Revmakirurger meddelte meg medio april d.å. at det etter hvert er foretatt vel 100 synovektomier. Det er utført korrigerende osteotomier, osteofiksjoner ved brudd og satt inn endoproteser i knær og albuer med tilfredsstillende resultater.
